Galatia

Galatia


We are searching data for your request:

Forums and discussions:
Manuals and reference books:
Data from registers:
Wait the end of the search in all databases.
Upon completion, a link will appear to access the found materials.

Galatia var en region i det nord-sentrale Anatolia (dagens Tyrkia) bosatt av de keltiske gallerne ca. Navnet kommer fra gresk for "Gallia" som ble gjentatt av latinske forfattere som Galli. Kelterne ble tilbudt regionen av kongen i nabolandet Bithynia, Nicomedes I (r. 278-255 fvt) og etablerte seg i tre provinser bestående av fire kantoner (avdelinger) bestående av bystater (kjent som oppidum) styrt, henholdsvis, av de tre stammene som utgjorde den opprinnelige gruppen: Tectosages, Trocmil og Tolistogogii.

De galatiske kelterne beholdt først kulturen sin og fortsatte å observere sine gamle religiøse festivaler og ritualer, men ble gradvis hellenisert til det punktet at de ble omtalt som gresk-gallere av noen latinske forfattere. De ble erobret av Roma i 189 f.Kr., og ble en klientstat, men ble gitt en viss autonomi under Deiotarus ("The Divine Bull", rc 105-c. 42 BCE) etter Pompeius den store (l. 106- 44 fvt) beseiret Mithridates VI (r. 120-63 fvt) i Pontus i 63 fvt og ble senere absorbert i Romerriket i 25 fvt av Augustus Caesar. Det er mest kjent fra den bibelske boken Galaterne, et brev skrevet til det kristne samfunnet der av Paulus.

Keltisk invasjon og etablering

Keltisk migrasjon var allerede i gang da den galliske høvdingen Brennus sparket Roma i 390 fvt. Den fortsatte nedover på 400 -tallet fvt da en gruppe keltere fra Pannonia, rundt 280 f.Kr. fôr og plyndring av byer.

Galatia var ikke en sentralisert stat, og heller ikke var kelterne fornøyd med et stillesittende jordbruksliv.

I 279 fvt sparket en del av denne store migrasjonsstyrken (under en annen Brennus, ledende forskere til å spekulere i at "Brennus" kan ha vært en tittel, ikke et eget navn), slynget det hellige stedet for Oraklet i Delphi og bar sine skatter. Brennus forsvinner deretter fra historien, men to andre ledere, Lutorius og Leonorius, var mer interessert i å finne et permanent hjem for sitt folk enn kontinuerlig krigføring og plyndring og begynte å lete etter å finne land til dette formålet.

På omtrent samme tid kjempet kong Nicomedes I av Bithynia (r. 278-255 fvt) i Anatolia med sin bror, Zipoetes II, som hadde etablert et uavhengig rike i Bithynia for å utfordre Nicomedes I's legitimitet. Nicomedes, som hørte om keltenes slagkunnskap, inviterte dem til Anatolia for å hjelpe ham i krigen. Kelterne beseiret Zipoetes II, etablerte Nicomedes I som en rettmessig konge, og begynte deretter å plyndre gjennom Anatolia og presse ut beskyttelsespenger fra byer og landsbyer og ødelegge de som ikke ville betale.

Etter at Nicomedes I hadde stor fordel av deres hjelp, hadde jeg ikke behov for dem lenger, men var ikke i stand til å be dem om å gå. Lærer Gerhard Herm kommenterer situasjonen:

Elsker historien?

Registrer deg for vårt gratis ukentlige nyhetsbrev!

Nicomedes hadde ansatt barbarene; de hadde gitt ham den handlingsfriheten han trengte for å sikre sin egen stat, men da sto han overfor spørsmålet om hva som nå skulle gjøres med dem. For å forutse krav om lønn eller hva som helst, han jobbet smart på den store lengselen som hadde drevet de tre stammene til vandringene; han tilbød dem territorium i den delen av Anatolia øst for grensene hans, regionen rundt moderne Ankara. Denne gambiten ga en dobbel fordel: på den ene siden ville han bli kvitt disse gjestene; på den annen side ville han skape en bufferstat mellom seg selv og de ville frygierne. Dessuten var landet ikke engang hans. (40)

Landet tilhørte faktisk eller var i det minste i bruk av frygierne, men Nicomedes ser ut til å ha følt at dette var kelternes problem å løse; som de gjorde ved ganske enkelt å bosette seg der og drive frygiske samfunn ut. Etter å ha blitt vant til krigføring og ganske enkelt tatt det de ønsket fra lokalbefolkningen, fortsatte de imidlertid sine sporadiske raid. I c. 275 f.Kr., muligens oppmuntret av Nicomedes, raidet de på territoriene til Seleukidriket og ble beseiret av den selukidiske kongen Antiochus I Soter (r. 281-261 fvt) i slaget ved elefantene. De saksøkte for fred og ble verdifulle leiesoldater i Antiochus I's hær.

Attalus I & Galatia

Uansett hvilken form samfunnene og regjeringen tok i Galatia på dette tidspunktet er uklart, men det var ikke en sentralisert stat, og heller ikke var kelterne fornøyd med et stillesittende jordbruksliv. Mens en stamme fortsatte å kjempe for Antiochus I, ble en annen leiesoldater for Mithridates I Ctistes of Pontus (r. 281-266 fvt) mot Seleukider. På samme tid fortsatte den tredje stammen, eller muligens en kombinert styrke på to eller alle tre, med å raide andre bosetninger og ble en alvorlig bekymring for byen Pergamon. Pergamon hadde vært under kontroll av Lysimachus, en av Diadochi ("etterfølgere") til Alexander den store som holdt Anatolia og Thrakia etter Alexanders død. Han ble drept i slaget i 281 fvt av Seleucus I Nicator (r. 305-281 fvt), en annen av Diadochi og grunnlegger av det selukidiske riket, som deretter hevdet Anatolia.

Lysimachus hadde tidligere betrodd Pergamon, stedet for hans store skattkammer, til en av hans sjefer, Philetaerus (r. 282-263 fvt) som beskyttet Lysimachus eiendeler. Kort tid etter Lysimakhos død ble Seleukos I myrdet og hans etterfølger, Antiochus I Soter, visste ingenting om skatten (som ifølge den gamle historikeren Strabo utgjorde over 9000 talenter sølv). I stedet for å tilby pengene til sin nye overherre, brukte Philetaerus dem diskret på å forbedre ikke bare byen, men også naboene sine, og stille bygge ut sitt territorium mens han kjøpte lojaliteten til de omkringliggende samfunnene gjennom overdådige gaver.

Attalus I anerkjente offisielt gallernes region som Gallo-Graecia, og ga dem autonomi.

Eumenes beseiret Antiochus I Soter i slaget ved Sardis i 261 fvt ved hjelp av kelterne, som drepte Antiochus I, og frigjorde Pergamon fra Seleucid -kontrollen. Eumenes utvidet deretter sine territorier og engasjerte seg i store byggeprosjekter, men kelterne i Galatia, tidligere ansatt i Antiochus I og nå arbeidsledig siden Eumenes ikke var interessert i ytterligere militære kampanjer, vendte oppmerksomheten mot raid på territoriet hans. Den eneste måten Eumenes kunne holde dem i sjakk var å betale dem beskyttelsespenger.

Eumenes ble etterfulgt av sin fetter og adoptivsønn Attalus I (r. 241-197 fvt) som nektet å fortsette disse betalingene og angrep kelterne, og kjørte dem tilbake til Galatia innen 232 fvt. I 230 f.Kr. avviste han en stor kontingent av kelter som marsjerte mot Pergamon for å gjenopprette beskyttelsespengene og kjørte dem igjen til regionen. Attalus I feiret deretter sin seier gjennom monumenter og statuer som skildrer døende og beseirede gallere som han hadde plassert i Pergamons tempel i Athena. Den berømte statuen Den døende Gallia (for tiden plassert i Capitoline Museum, Roma) er en senere romersk kopi av en av disse statuene bestilt av Attalus I. Mens feiringen og monumentene hans ble hevet, anerkjente Attalus I offisielt Gallernes region som Gallo-Graecia, og ga dem autonomi og oppmuntre dem til å etablere sitt eget rike.

Regjering og religion

De tre stammene, sterkt uavhengige og nekter å forene seg med hverandre, etablerte separate provinser i Galatia som utgjorde små riker. Trocmil tok øst, Tolistogogii vest, og Tectosages den sentrale regionen. Hvert av disse provinsrikene var delt inn i fire kantoner, hver styrt av en tetrarch med en dommer under seg, en militær leder under dommeren og to underordnede sjefer under ham. Det ble forventet at folket skulle leve i henhold til lovene formulert av tetrarka (i hovedsak deres konge) i konferanse med dommeren hvis makt var betydelig for å etablere og håndheve loven.

For å forhindre misbruk av dommerens makt ble han holdt ansvarlig overfor et senat på 300 delegater bestående av alle de tre riksprovinsene som skulle avgjøre viktige saker (spesielt dødsforbrytelser som drap), og som møttes regelmessig på et hellig sted kjent på Drunemeton. Gerhard Herm kommenterer:

EN nemeton var, også i det keltiske Frankrike og Storbritannia, det fredelige, hellige stedet som omtrent tilsvarer temenos eller den opprinnelige formen for det greske tempelet: her styrte prestene og ble ofret til gudene. Prefikset dru-…[kom fra] drus, det greske navnet på en eik. I det keltiske Irland var ordet for en eik daur, og det må være åpenbart selv for en lekmann at dette ordet ligner den greske ekvivalenten som fjerne fettere noen ganger gjør. De Drunemeton var dermed et tilbedelsessted som ble oversett av eiker, både en hellig lund og et skyggelagt stoppested: derfor må det galatiske parlamentet selv ha vært hellig i karakter. (42)

Juridisk praksis ser ut til å ha blitt avledet fra en kombinasjon av keltiske og phyrgiske tradisjoner, men dette er uklart. Samlingen av Drunemeton sies av noen lærde å ligne keltikeren tuath (som betyr "mennesker", men også "territorium" eller de som er avhengige av et territorium eller en høvding) ved at tuath også innkalt til forsamlinger og loven som ble anvendt, ble til slutt avledet fra gudene. At den galatiske loven ble avledet fra gudene, antydes av nærheten til den hellige byen Pessinus, dedikert til modergudinnen Cybele og hennes konsort Attis, like ved grensen til den vestlige delen av Galatia kontrollert av Tolistogogii. Strabo hevder at Pessinus var det religiøse sentrum for galaterne selv om de ikke kontrollerte byen.

Pessinus var et gammelt sted som vokste opp rundt en stor svart stein som sies å ha falt fra himmelen og symboliserte gudinnen som galaterne tilbad under hennes frygiske navn, Agdistis. Blant Agdistis mange ansvar var beskyttelse, lov og orden. Arkeologiske bevis tyder på at galaterne regelmessig besøkte Pessinus og kanskje til og med har tatt byen på et tidspunkt for å heve deres posisjon i regionen ved å kontrollere det sentrale religiøse stedet.

Slaget ved Magnesia og Roma

Galaterne ble gradvis assimilert med de omkringliggende menneskene, adopterte syrisk-greske og frygiske skikker og klær, og fortsatte i deres nå tradisjonelle rolle som leiesoldater for forskjellige riker og fyrstedømmer. De kjempet for den selukidiske kongen Antiochus III (den store, r. 223-187 fvt) på kampanjene hans for å gjenforene hans imperium mellom ca. 210-204 fvt og utgjorde en betydelig del av styrkene hans da han invaderte Hellas i 191 fvt for å bekjempe romerne.

Antiochus III ble beseiret ved Thermopylae av romerne i 191 fvt og igjen i det sentrale slaget ved Magnesia i 190 fvt hvor styrkene hans ble hardt slått og ført. Antiokos III hadde ikke noe annet valg enn å godta alle Romas vilkår som fastsatt i Apamea -traktaten i 188 fvt, som blant annet reduserte imperiet hans sterkt og la Seleukidene en tung krigspensjon. Galaterne fant seg nå igjen arbeidsledige, men dette var det minste av deres problemer.

Romerne i Magnesia hadde blitt alliert med Eumenes II av Pergamon (r. 197-159 fvt., Sønn av Attalus I), som hadde blitt tvunget til flere ganger å drive galatiske krigsfester-uten tvil oppmuntret av Antiochus III-vekk fra byen hans. I Magnesia så romerne at de galatiske krigerne var i kamp, ​​og tjente som infanteri og lett kavaleri, førstehånds og den romerske konsulen Gnaeus Manlius Vulso (ca. 189 fvt) erkjente at de kunne være verdige militære eiendeler.

Romerne beseiret kelterne i slaget ved Mount Olympus og igjen i Ankara.

Siden Roma fremdeles var alliert med Eumenes II og fant ham nyttig, kunne Vulso ikke åpne forhandlinger med fiendene sine, men kunne straffe galaterne for å ha levert styrker til Antiochus III. I 189 f.Kr. marsjerte Vulso mot Galatia, og startet den galatiske krigen der han beseiret kelterne i slaget ved Mount Olympus og igjen i Ankara i løpet av året. Han hadde handlet på egen hånd uten å rådføre seg med det romerske senatet, og ble derfor først anklaget for hindring av freden siden forhandlinger var i gang med Seleukider om overgivelse og Vulso nettopp hadde angrepet Seleucid -allierte. Etter å ha forklart sin begrunnelse, ble han imidlertid fjernet fra alle anklager og belønnet med en triumf i Roma. Galatia var nå en klientstat i den romerske republikken med tetrarkiet i hovedsak en marionettregering i Roma og galatiske leiesoldater som tjenestegjorde i den romerske hæren.

Strabo (l. 63 f.Kr.-23 e.Kr.) bemerker at på hans tid hadde tetrarkiet i Galatia gradvis blitt et monarki, og den største av dets konger var Deiotarus, en venn av Pompeius den store og taleren Cicero (l. 106- 43 fvt), vert for Julius Caesar (l. 100-44 fvt) da han besøkte Galatia, og senere medarbeideren til Mark Antony (l. 83-30 fvt). Deiotarus deltok i Mithridatic -krigene som en alliert av Pompeius, som stod side om side med Pompeius mot Cæsar i deres krig, ble benådet av Cæsar etterpå, og gjenopprettet til makten av Mark Antony etter Cæsars attentat da andre ville ha ham avsatt.

Deiotarus delte herredømmet over riket med sin svigersønn Brogitarus (ca. 63-50 år f.Kr.) hvis sønn, Amyntas (ca. 38-25 f.Kr.), ville bli den siste kongen av Galatia. Etter Mark Antonys nederlag av Octavian i slaget ved Actium (31 fvt), ble Octavian den øverste makten i Roma, og innen 27 fvt ble han Augustus Caesar (r. 27 fvt-14 e.Kr.), den første keiseren av Romerriket. Da Amyntas ble myrdet i 25 fvt, gjorde Augustus Galacia til en romersk provins.

Saint Paul og kristendommen

Tidlig ser det ut til at galaterne har adoptert den frygiske himmelguden Sabazios, den mektige rytteren i himmelen brakt til Anatolia av frygiene, og avbildet som i periodisk konflikt med den urfolksgudinnen Cybele. Cybele (opprinnelig Kybeleia, som betyr "fjell") var gudinnen til de gamle Luwians og Hatti i regionen fra så tidlig som ca. 2500 fvt, og selv om det ble æret av frygierne, kan det ha blitt gradvis fortrengt av Sabazios hvis tolkningen av den romerske relieffet til hesten til Sabazios plasserer hoven på månetoksen til Cybele (for tiden i Boston Museum of Fine Arts) er riktig ved å anta at dette betyr guds forrang over gudinnen.

Sabiazos er avbildet som en kriger på hesteryggen med en stav eller spyd og tråkker verdensormen som symboliserte kaos. Frygierne påkalte ham som en mektig krigsgud og stolte på ham langt mer enn de gjorde Cybele. Galaterne kan ha gått i samme retning, men selv om de ikke gjorde det, på tidspunktet for misjonsarbeidet til St. Paul (l. 5 - ca. 64 e.Kr.) i Anatolia, var de mottakelige for meldingen fra en enkelt allmektig mannlig guddom som tilbød frelse gjennom tro på sønnen. Siden Sabiazos var knyttet til Zeus, og Zeus 'berømte sønn Herakles (den romerske Hercules) allerede var en etablert frelserfigur i Anatolia, ville konverteringen av det hedenske paradigmet til den kristne ikke ha vært vanskelig.

Paulus oppmuntret mest sannsynlig denne omvendelsen på samme måte som han blir sett i Apostlenes gjerninger og epistlene i Det kristne nye testamente, og hevdet at hans nye tro ganske enkelt var den faktiske sannheten som de gamle gudene representerte utilstrekkelig. Det sies at han har brukt dette argumentet i Apostlenes gjerninger 17: 16-34 da han snakket med grekerne i Athen i Areopagus, og understreket hvordan deres "ukjente gud" er Jesus Kristus han representerer. Paulus sier selv at han presenterer seg selv og sitt budskap for publikum på en måte de vil forstå i 1.Korinter 9:22 når han skriver: "Jeg ble alle ting for alle mennesker for at jeg for all del kunne redde noen" og det er ingen grunn for å tvile på at han brukte den samme filosofien og argumentet i Galatia for å vinne folket til Kristus.

I sitt brev til galaterne appellerer han direkte til deres velkjente kjærlighet til frihet og uavhengighet (5: 1) og kontrasterer gjentatte ganger åndens frihet gjennom Kristus med slaveriet som tilbys ved å forfølge verdslige nytelser. Han siterer til og med spesifikt oppførsel og synder som lenge har vært knyttet til galaterne, for eksempel sjalusi, drukkenskap, liberal seksualitet og avgudsdyrkelse (5: 19-20) og kontrasterer disse med friheten fra ondskap og korrupsjon som tilbys av kristendommen (5: 22-24) . Appellene hans fungerte bra, og galaterne ble omvendt og byttet Sabiazos 'og Cybels beskyttelse mot Jesu Kristi beskyttelse. Herm bemerker at "de kristne samfunnene under Drunemetons jurisdiksjon var blant de eldste som ble grunnlagt" av Paul og Galatia vokste til et av de viktigste kristne sentrene i regionen (43).

Galaterne var på dette tidspunktet nesten grundig hellenisert og hadde erstattet sine keltisk-greske skikker med romersk tro og holdninger. Kristendommen erstattet deres gamle religion og templene ble omgjort til kirker. Det samme paradigmet ble gjentatt, med tillegg av militær styrke, etter den muslimske invasjonen av Anatolia i 830 e.Kr. da befolkningen ble konvertert til islam og kirker ble moskeer. På dette tidspunktet var det lite igjen av den opprinnelige keltisk-greske kulturen i Galatia. Navnet overlever i dag hovedsakelig gjennom den bibelske epistelen St. Paul og muligens forstaden Galata utenfor Istanbul, Tyrkia.


1. Lightfoot identifiserer disse menneskene med kelterne eller gallerne som flyttet over Italia, Makedonia og Thessaly til kysten av Hellespont over sjøen inn i Lilleasia hvor de satte hele kontinentet vest for Taurus under hyllest for bare å bli beseiret av Pergamene, plassert i en landstripe 200 miles lang fra nordøst til nordvest og for å etablere tre byer: Tavium, Ancyra og Pessinus 4

Selv om denne forståelsen av folkevandringen er enige om av alle, krever det ikke at de i nord var mottakere fordi den nordlige delen av Galatia ble utsatt for Roma under kampanjen til konsul Manlius i 189 f.Kr., og 25 f.Kr. ble en romersk provins med Amyntos 'død under Augustus inkludert den etnografiske regionen Galatia ovenfor, men også Lycaonea, Isauria, Sørøst -Pyrgia og en del av Pisidia 5

2. Det har blitt enstemmig holdt for å være den nordlige regionen fram til det attende århundre 6

3. Lukas vanlige praksis er å bruke geografiske uttrykk 7

4. Luke omtaler ikke de som bor i byene Derbe, Lystra, Iconium og Pisidian Antiochia som Galater.

Luke bruker geografiske titler (Apostlenes gjerninger 13: 13,14 14: 6). Derfor er Galatia i Apostlenes gjerninger 16: 6 18:23 ikke politisk 8

5. Uttrykket τὴν φρυγίαν καὶ Γαλατικὴν χώραν (den frygiske og galatiske regionen) i Apostlenes gjerninger 16: 6 og 18:21 refererer til to distrikter og ikke en 9

6. Karakteristikkene til Paulus lesere er de man ser hos de galliske folkene 10

7. Partisippet κωλυθέντες i Apostlenes gjerninger 16: 6 insisterer på at Paulus dro til Nord -Galatia for å forkynne 11

1. Selv om det var enstemmig nordposisjon fram til det attende århundre, kan det forklares med en vanlig feil fra kirkefedrene som ble videreført av kommentatorene

Bruce påpeker at i 37 e.Kr. ble Lycaonia Galatia løsrevet og forent med Cilicia og Isaurica for å danne en forstørret provins Cilicia, og i 297 ble resten av Sør -Galatia, med noen tilstøtende territorier, en ny provins i Pisidia med Pisidean Antiokia som hovedstaden og Iconium som sin andre by 12

Ved denne handlingen ble provinsen Galatia igjen redusert til Nord -Galatia. Derfor, når kirkefedrene leste om kirkene i Galatia, ville de naturligvis ha tenkt på Galatia i sin tid-Nord-Galatia

2. Det argumenteres grammatisk at fraværet av artikkelen i uttrykket τὴν φρυγίαν καὶ Γαλατικὴν χώραν i Apostlenes gjerninger 16: 6 og 18:23 forårsaker at de anarterøse begrepene er adjektiv og ikke substantiver som leser: "Den frygiske og galtiske regionen." 1. 3

3. Bruce demonstrerer at geografiske beskrivelser ble lagt til med provinsielle som Pontus Galaticus 14 og demonstrerte derved at Luke kan ha endret provinsbegrepet på en geografisk måte med φρυγὶαν og dermed gitt en mer geografisk uttalelse som støtter Pauls bevegelse i det sørlige området i provinsen Galatia

4. Mangelen på informasjon i Bibelen om noen nord-galatiske kirker, spesielt i lys av omtale av sør-galatiske kirker i Apostlenes gjerninger 13-14, støtter en sørlig teori

5. Det nordgalatiske området var isolert, og siden Paulus var syk da han dro dit (Gal. 4), er det lite sannsynlig at han ville ha gått tre hundre mil mot nord

Paulus konsentrerte seg også om sine reiser på hovedveiene og kommunikasjonssentre i de romerske provinsene, og frem til 292 e.Kr. var det ingen hovedvei til Nord -Galatia 15

6. Paulus brukte vanligvis provinsielle titler da han satte kirker i en romersk provins mot en annen. Dette ville gjøre 1 Korintierne 16: 1 til en provinsiell bruk av Galatia 16

7. "Galaterne" var det beste uttrykket å bruke for å beskrive befolkningen i de sørlige distriktene siden det inkluderte alle uten etniske skiller 17

8. Selv om partisippet (κωλυθέντες) i Apostlenes gjerninger 16: 6 tvinger Paulus til å dra nordover, krever det ikke at de kommer så langt som til det nordlige Galatia. Det var andre ruter 18

9. Det er andre argumenter som at Paulus omtalte Barnabas som en de burde ha kjent (Gal. 2), og det faktum at ingen av Paulus 'reisefølge i Apg 20: 4ff er fra Nord -Galatia, som støtter en sørlig teori (men Dette er svakere argumenter)

Selv om beviset ikke er definitivt, får de klare referansene i Apostlenes gjerninger til kirkene i Sør -Galatia, Paulus bruk av provinsielle titler og en akseptabel harmonisering av Lukas geografiske termer med Apostlenes gjerninger 16: 6 og 18:23 denne forfatteren til å vurdere kirkene i Sør -Galatia for å motta Paulus 'brev


Galatia - Historie

Dette nettstedet bruker avanserte funksjoner, noe som betyr at du må bruke en moderne nettleser. Vi støtter for tiden Google Chrome, Mozilla Firefox, Safari og Internet Explorer 9+.

Last ned en nettleser som håndterer våre avanserte funksjoner:

Du kan også være interessert i

Hva er historien til kirkene i Galatia?

ESV - 2 Og alle brødrene som er med meg, til menighetene i Galatia:

Avklar & bull Del & bull Report & bull Spurt 17. september 2016 & bull Cindy Womack

Samfunnssvar er sortert basert på stemmer. Jo høyere avstemning, jo lenger opp er svaret.

Legg til svaret ditt

Alle svarene er GJENNOMGJORT og MODERERT.
Sørg for at du svarer MØTER alle våre retningslinjer.

Et godt svar gir ny innsikt og perspektiv. Her er retningslinjer for å legge til rette for en meningsfull læringsopplevelse for alle.


Galatia

Hvis du liker lydartiklene våre, kan du støtte oss ved å bli medlem eller donere til vårt ideelle selskap:

Musikken som brukes i denne innspillingen er den intellektuelle opphavsretten til Michael Levy, en produktiv komponist for antikkens gjenskapte lyriker, og brukt med skaperens tillatelse. Michael Levys musikk er tilgjengelig for å streame på alle de store digitale musikkplattformene. Finn ut mer på:

Interessert i ANTIQVVS magasinet? Finn ut mer her → www.antiqvvs-magazine.com/

Galatia var en region i det nord-sentrale Anatolia (dagens Tyrkia) bosatt av de keltiske gallerne ca. 278-277 fvt. Navnet kommer fra gresk for "Gallia" som ble gjentatt av latinske forfattere som Galli. Kelterne ble tilbudt regionen av kongen i nabolandet Bithynia, Nicomedes I (r. 278-255 fvt) og etablerte seg i tre provinser bestående av fire kantoner (avdelinger) bestående av henholdsvis bystater (kjent som oppidum). , av de tre stammene som utgjorde den opprinnelige gruppen: Tectosages, Trocmil og Tolistogogii.


Galatia - Historie

(Galliens land, gallere). Den romerske provinsen Galatia kan grovt beskrives som den sentrale regionen på halvøya Lilleasia, avgrenset i nord av Bithynia og Paphlagonia i øst av Pontus i sør av Kappadokia og Lycaonia i vest av Frygia. -Encyc. Brit. Det avledet navnet fra de galliske eller keltiske stammene som, cirka 280 f.Kr., gjorde en forstyrrelse i Makedonia og Thrakia. Det ble til slutt en romersk provins. Galatia i Det nye testamente har virkelig "Gallia" i øst. Folket har alltid blitt beskrevet som "utsatt for raske inntrykk og plutselige forandringer, med en ustadig motstand og entusiasme og et konstant ansvar for denne splittelsen som er frukten av overdreven forfengelighet. -De galatiske kirker ble grunnlagt av Paulus på sitt første besøk, da han ble arrestert blant dem av sykdom, (Galaterne 4:13) under sin andre misjonsreise, cirka 51 e.Kr. Han besøkte dem igjen på sin tredje misjonærtur.

En provins i Lilleasia, som ligger sør og sørøst for Bithynia og Paphlagonia, vest for Pontus, nord og nordvest for Kappadokia, og nord og nordvest for Kappadokia, og nord og nordøst for Lykonia og Frygia. Navnet ble avledet fra gallerne, hvorav to stammer, (Trocmi og Tolistoboii,) migrerte dit etter at Brennus sparket Roma og blandet seg med de tidligere innbyggerne, og det hele ble kalt Gallogracci, f.Kr. 280. Det keltiske språket fortsatte å bli snakket av deres etterkommere i hvert fall fram til Jerome, seks hundre år etter migrasjonen og disse gallerne i Asia beholdt også mye av den kvikksølv og impulsive disposisjonen til den galliske rasen. Sammenlign Galaterne 1: 6 4:15 5: 7. Under Augustus, omkring år 26 f.Kr., ble dette landet redusert til en romersk provins, og ble styrt av en eier. Galatia ble preget av fruktbarheten i jorda og den blomstrende tilstanden for sin handel. Det var også sete for kolonier fra forskjellige nasjoner, blant dem mange jøder, og av alle disse ser det ut til at Paulus har gjort mange konvertitter til kristendommen, 1 1 Kor 16: 1. Hans første besøk, Apostlenes gjerninger 16: 6, fant sannsynligvis sted rundt AD 51-2 og det andre, Apostlenes gjerninger 18:28, hvoretter det ser ut til at hans brev til Galaterne er skrevet, var flere år senere. Ved hans første besøk var han syk, men de mottok ham "som en engel av Gud" og tok hjerteligst imot evangeliet. Fire eller fem år etterpå kom jødiske lærere, som bekjente kristendom, blant dem, de nektet Paulus 'apostolske autoritet, opphøyde lovverkene og forvrengte det sanne evangeliet ved å blande det med jødedommens ritualer. Paulus, som lærte deres tilstand, sannsynligvis i Korint, AD 57-8, skrev sitt brev til galaterne. Han irettesetter sine barn i Kristus for deres plutselige fremmedgjøring fra ham og fra sannheten bekrefter hans autoritet og hans lære som apostel, ved å vise at han mottok dem fra Kristus selv og tvang presenterer den store læren om kristendom, rettferdiggjørelse ved tro, med dens forhold til loven på den ene siden og til hellig liv på den andre. Det generelle emnet for brevet er det samme som om brevet til romerne, og det ser ut til å ha blitt skrevet omtrent samtidig med det. Kirker i Galatia er nevnt i den kirkelige historien i omtrent ni hundre år.

Denne provinsen Galatia, innenfor grensene som disse keltiske stammene var begrenset til, var den sentrale regionen i Lilleasia.

Under sin andre misjonsreise besøkte Paulus, ledsaget av Silas og Timoteus (Apostlenes gjerninger 16: 6) "regionen Galatia", der han ble arrestert av sykdom (Galaterne 4:13), og hadde dermed lengre mulighet til å forkynne for dem evangeliet. På sin tredje reise gikk han over "hele landet Galatia og Frygia i orden" (Apg 18:23). Crescens ble sendt dit av Paulus mot slutten av sitt liv (2.Timoteus 4:10).

2. Spørsmål som skal besvares

III. NARRATIVET OM LUKE

1. Stadier for evangelisering av provinsen

IV. PAULUS BRUK AV "GALATIANER"

"Galatia" var et navn som ble brukt i to forskjellige sanser i løpet av det første århundre etter Kristus:

For å utpeke et land i den nordlige delen av det sentrale platået i Lilleasia, som berører Paphlagonia og Bithynia North, Phrygia West and South, Cappadocia og Pontus Southeast and East, om utløpet av Sangarios og midten av Halys

Å utpeke en stor provins i det romerske imperiet, inkludert ikke bare landet Galatia, men også Paphlagonia og deler av Pontus, Frygia, Pisidia, Lycaonia og Isauria. Navnet forekommer i 1 Kor 16: 1 Galater 1: 2 1 Peter 1: 1, og kanskje 2 Timoteus 4:10. Noen forfattere antar at Galatia også er nevnt i Apostlenes gjerninger 16: 6 Apostlenes gjerninger 18:23, men den greske der har uttrykket "Galatisk region" eller "territorium", selv om de engelske versjonene av Bibelen har "Galatia", og det må ikke antas uten bevis på at "Galatisk region" er synonymt med "Galatia". Hvis f.eks. en moderne fortelling nevnte at en reisende krysset britisk territorium, vi vet at dette betyr noe ganske annet enn å krysse Storbritannia. "Galatisk region" har en annen konnotasjon enn "Galatia", og selv om vi skulle finne ut at den geografisk var lik, hadde forfatteren en eller annen grunn til å bruke den spesielle formen.

2. Spørsmål som skal besvares:

Spørsmålene som må besvares er: a) I hvilken av de to sansene brukes "Galatia" av Paulus og Peter? (b) Hva mente Luke med galatisk region eller territorium? Disse spørsmålene har ikke bare geografisk betydning, de bærer tettest og utøver avgjørende innflytelse på mange punkter i biografien, kronologien, misjonsarbeidet og metodene til Paulus.

II. Opprinnelsen til navnet "Galatia."

Navnet ble introdusert i Asia etter 278-277 f.Kr., da et stort antall migrerende gallere (Galatai på gresk) krysset over fra Europa på invitasjon av Nikomedes, kongen av Bithynia etter å ha herjet en stor del av Vest-Lilleasia, de ble gradvis begrenset til et distrikt, og grenser ble fastsatt for dem etter 232 f.Kr. Dermed oppsto den uavhengige staten Galatia, bebodd av tre galliske stammer, Tolistobogioi, Tektosages og Trokmoi, med tre bysentre, Pessinus, Ankyra og Tavia (Tavion i Strabo), som hadde tatt med seg sine koner og familier, og derfor fortsatte å være en tydelig gallisk rase og stamme (som hadde vært umulig hvis de hadde kommet som enkle krigere som tok koner fra de erobrede innbyggerne). Det galliske språket ble tilsynelatende pålagt alle de gamle innbyggerne, som ble værende i landet som en dårligere kaste. Galataiene adopterte snart landsreligionen, ved siden av sin egen sistnevnte beholdt de minst så sent som på 2. århundre etter Kristus, men det var politisk viktig for dem å opprettholde og utøve det gamle presteskapets makt, som i Pessinus, hvor Galatai delte kontoret med de gamle prestefamiliene.

Den galatiske tilstanden til de tre stammene varte til 25 f.Kr., styrt først av et råd og av tetrarcher, eller høvdinger for de tolv divisjonene (fire til hver stamme) av folket, deretter, etter 63 f.Kr., av tre konger. Of these, Deiotaros succeeded in establishing himself as sole king, by murdering the two other tribal kings and after his death in 40 B.C. his power passed to Castor and then to Amyntas, 36-25 B.C. Amyntas bequeathed his kingdom to Rome and it was made a Roman province (Dion Cass. 48, 33, 5 Strabo, 567, omits Castor). Amyntas had ruled also parts of Phrygia, Pisidia, Lycaonia and Isauria. The new province included these parts, and to it were added Paphlagonia 6 B.C., part of Pontus 2 B.C. (called Pontus Galaticus in distinction from Eastern Pontus, which was governed by King Polemon and styled Polemoniacus), and in 64 also Pontus Polemoniacus. Part of Lycaonia was non-Roman and was governed by King Antiochus from 41 to 72 A.D. Laranda belonged to this district, which was distinguished as Antiochiana regio from the Roman region Lycaonia called Galatica.

This large province was divided into regiones for administrative purposes and the regiones coincided roughly with the old national divisions Pisidia, Phrygia (including Antioch, Iconium, Apollonia), Lycaonia (including Derbe, Lystra and a district organized on the village-system), etc. See Calder in Journal of Roman Studies, 1912. This province was called by the Romans Galatia, as being the kingdom of Amyntas (just like the province Asia, which also consisted of a number of different countries as diverse and alien as those of province Galatia, and was so called because the Romans popularly and loosely spoke of the kings of that congeries of countries as kings of Asia). The extent of both names, Asia and Galatia, in Roman language, varied with the varying bounds of each province. The name "Galatia" is used to indicate the province, as it was at the moment, by Ptolemy, Pliny v.146, Tacitus Hist. ii0.9 Ann. xiii. 35 later chroniclers, Syncellus, Eutropius, and Hist. Aug. Max. et Balb. 7 (who derived it from earlier authorities, and used it in the old sense, not the sense customary in their own time) and in inscriptions CIL, III, 254, 272 (Eph. Ep. v.51) VI, 1408, 1409, 332 VIII, 11028 (Mommsen rightly, not Schmidt), 18270, etc. It will be observed that these are almost all Roman sources, and (as we shall see) express a purely Roman view. If Paul used the name "Galatia" to indicate the province, this would show that he consistently and naturally took a Roman view, used names in a Roman connotation, and grouped his churches according to Roman provincial divisions but that is characteristic of the apostle, who looked forward from Asia to Rome (Acts 19:21), aimed at imperial conquest and marched across the Empire from province to province (Macedonia, Achaia, Asia are always provinces to Paul). On the other hand, in the East and the Greco-Asiatic world, the tendency was to speak of the province either as the Galatic Eparchia (as at Iconium in 54 A.D., CIG, 3991), or by enumeration of its regiones (or a selection of the regiones). The latter method is followed in a number of inscriptions found in the province (CIL, III, passim). Now let us apply these contemporary facts to the interpretation of the narrative of Luke.

III. The Narrative of Luke.

1. Stages of Evangelization of Province:

The evangelization of the province began in Acts 13:14. The stages are:

(1) the audience in the synagogue, Acts 13:42

(2) almost the whole city, 13:44

(3) the whole region, i.e. a large district which was affected from the capital (as the whole of Asia was affected from Ephesus 19:10)

(4) Iconium another city of this region: in 13:51 no boundary is mentioned

(5) a new region Lycaonia with two cities and surrounding district (14:6)

(6) return journey to organize the churches in (a) Lystra, (b) Iconium and Antioch (the secondary reading of Westcott and Hort, (kai eis Ikonion kai Antiocheleian), is right, distinguishing the two regions (a) Lycaonia, (b) that of Iconium and Antioch)

(7) progress across the region Pisidia, where no churches were founded (Pisidian Antioch is not in this region, which lies between Antioch and Pamphylia).

Again (in Acts 16:1-6) Paul revisited the two regiones:

(1) Derbe and Lystra, i.e. regio Lycaonia Galatica,

(2) the Phrygian and Galatic region, i.e. the region which was racially Phrygian and politically Galatic. Paul traversed both regions, making no new churches but only strengthening the existing disciples and churches. In Acts 18:23 he again revisited the two regiones, and they are briefly enumerated:

(1) the Galatic region (so called briefly by a traveler, who had just traversed Antiochiana and distinguished Galatica from it)

(2) Phrygia. On this occasion he specially appealed, not to churches as in 16:6, but to disciples it was a final visit and intended to reach personally every individual, before Paul went away to Rome and the West. On this occasion the contribution to the poor of Jerusalem was instituted, and the proceeds later were carried by Timothy and Gaius of Derbe (Acts 20:4 Acts 24:17 1 Corinthians 16:1) this was a device to bind the new churches to the original center of the faith.

These four churches are mentioned by Luke always as belonging to two regiones, Phrygia and Lycaoma and each region is in one case described as Galatic, i.e. part of the province Galatia. Luke did not follow the Roman custom, as Paul did he kept the custom of the Greeks and Asiatic peoples, and styled the province by enumerating its regiones, using the expression Galatic (as in Pontus Galaticus and at Iconium, CIG, 3991) to indicate the supreme unity of the province. By using this adjective about both regiones he marked his point of view that all four churches are included in the provincial unity.

From Paul's references we gather that he regarded the churches of Galatia as one group, converted together (Galatians 4:13), exposed to the same influences and changing together (Galatians 1:6, 8 Galatians 3:1 Galatians 4:9), naturally visited at one time by a traveler (Galatians 1:8 Galatians 4:14). He never thinks of churches of Phrygia or of Lycaonia only of province Galatia (as of provinces Asia, Macedonia, Achaia). Paul did not include in one class all the churches of one journey: he went direct from Macedonia to Athens and Corinth, but classes the churches of Macedonia separate from those of Achaia. Troas and Laodicea and Colosse he classed with Asia (as Luke did Troas Acts 20:4), Philippi with Macedonia, Corinth with Achaia. These classifications are true only of the Roman usage, not of early Greek usage. The custom of classifying according to provinces, universal in the fully formed church of the Christian age, was derived from the usage of the apostles (as Theodore Mopsuestia expressly asserts in his Commentary on First Timothy (Swete, II, 121) Harnack accepts this part of the statement (Verbreitung, 2nd edition, I, 387 Expansion, II, 96)). His churches then belonged to the four provinces, Asia, Galatia, Achaia, Macedonia. There were no other Pauline churches all united in the gift of money which was carried to Jerusalem (Acts 20:4 Acts 24:17).

IV. Paul's Use of "Galatians."

The people of the province of Galatia, consisting of many diverse races, when summed up together, were called Galatai, by Tacitus, Ann. xv0.6 Syncellus, when he says (Augoustos Galatais phorous etheto), follows an older historian describing the imposing of taxes on the province and an inscription of Apollonia Phrygiae calls the people of the city Galatae (Lebas-Waddington, 1192). If Paul spoke to Philippi or Corinth or Antioch singly, he addressed them as Philippians, Corinthians, Antiochians (Philippians 4:15 2 Corinthians 6:11), not as Macedonians or Achaians but when he had to address a group of several churches (as Antioch, Iconium, Derbe and Lystra) he could use only the provincial unity, Galatae.

All attempts to find in Paul's letter to the Galatians any allusions that specially suit the character of the Gauls or Galatae have failed. The Gauls were an aristocracy in a land which they had conquered. They clung stubbornly to their own Celtic religion long after the time of Paul, even though they also acknowledged the power of the old goddess of the country. They spoke their own Celtic tongue. They were proud, even boastful, and independent. They kept their native law under the Empire. The "Galatians" to whom Paul wrote had Changed very quickly to a new form of religion, not from fickleness, but from a certain proneness to a more oriental form of religion which exacted of them more sacrifice of a ritual type. They needed to be called to freedom they were submissive rather than arrogant. They spoke Greek. They were accustomed to the Greco-Asiatic law: the law of adoption and inheritance which Paul mentions in his letter is not Roman, but Greco-Asiatic, which in these departments was similar, with some differences on this see the writer's Historical Commentary on Galatians.

1054. Galatikos -- belonging to Galatia
. belonging to Galatia. Part of Speech: Adjective Transliteration: Galatikos Phonetic
Spelling: (gal-at-ee-kos') Short Definition: belonging to the province .
//strongsnumbers.com/greek2/1054.htm - 6k

2430. Ikonion -- Iconium, a city of Galatia
. Iconium, a city of Galatia. Part of Speech: Noun, Neuter Transliteration: Ikonion
Phonetic Spelling: (ee-kon'-ee-on) Short Definition: Iconium Definition .
//strongsnumbers.com/greek2/2430.htm - 6k

1052. Galates -- a Galatian
. Galates Phonetic Spelling: (gal-at'-ace) Short Definition: a Galatian Definition:
a Galatian (meaning any inhabitant of the Roman province Galatia). .
//strongsnumbers.com/greek2/1052.htm - 6k

3071. Lukaonia -- Lycaonia, a region in Asia Minor
. Definition: Lycaonia Definition: Lycaonia, the country of the Lykaones, a district
of Asia Minor, comprised within the Roman province Galatia and including the .
//strongsnumbers.com/greek2/3071.htm - 6k

5435. Phrugia -- Phrygia, a region of Asia Minor
. an ethnic district in Asia Minor, the north-western part of which was in the Roman
province Asia and the south-eastern part in the Roman province Galatia. .
//strongsnumbers.com/greek2/5435.htm - 6k

3082. Lustra -- Lystra, a city of Lycaonia
. Lustra Phonetic Spelling: (loos'-trah) Short Definition: Lystra Definition: Lystra,
a Lycaonian city in the southern part of the Roman province Galatia. .
//strongsnumbers.com/greek2/3082.htm - 6k

490. Antiocheia -- Antioch, the name of two cities
. Antioch, (a) Antioch on the river Orontes, capital of the Province Syria, (b) Pisidian
Antioch, not in Pisidia, but near Pisidia, in the Roman Province Galatia .
//strongsnumbers.com/greek2/490.htm - 6k

4899. suneklektos -- chosen together with
. 1 Pet 1:1,2: " 1 To those who reside as aliens, scattered throughout Pontus, Galatia,
Cappadocia, Asia, and Bithynia, , by the sanctifying work of the Spirit .
//strongsnumbers.com/greek2/4899.htm - 7k

4099. Pisidia -- Pisidia, a region of Asia Minor
. Spelling: (pis-id-ee'-ah) Short Definition: Pisidia Definition: Pisidia, a country
of Asia Minor, being the south-western part of the Roman province Galatia. .
//strongsnumbers.com/greek2/4099.htm - 6k

Apostasy in Galatia
. Lesson 36 Apostasy in Galatia. [This chapter is based on the Epistle to
the Galatians.] While tarrying at Corinth, Paul had cause .
/. /white/the acts of the apostles/lesson 36 apostasy in galatia.htm

His Peculiar Caricature of the Bishops, Eustathius of Armenia and .
. Book I. Section 5. His peculiar caricature of the bishops, Eustathius of
Armenia and Basil of Galatia, is not well drawn. But, not .
/. /gregory of nyssa dogmatic treatises etc/section 5 his peculiar caricature.htm

The Epistle of Paul the Apostle to the Galatians
. [Sidenote: To whom written.]. "Unto the Churches of Galatia." What is the meaning
of the name "Galatia"? Students are still divided on the question. .
/. /pullan/the books of the new testament/chapter xii the epistle of.htm

The Epistle to the Galatians
. There were those in the churches of Galatia who perverted the doctrine of the
cross and called the apostolic authority of Paul in question. .
/. /drummond/introduction to the new testament/the epistle to the galatians.htm

V. .
. V.1, 2. Peter an Apostle of Jesus Christ, to the strangers scattered abroad in Pontus,
Galatia, Capadocia, Asia and Bithynia, elect according to the .
/. /the epistles of st peter and st jude preached and explained/chapter i v .htm

1 Kor. xvi. 1
. Homily XLIII. 1 Kor. xvi. 1. 1 1 Corinthians 16:1 Now concerning the collection
for the saints, as I gave order to the Churches of Galatia, so also do ye. .
/. /homilies on the epistles of paul to the corinthians/homily xliii 1 cor xvi.htm

Monks of Edessa: Julianus, Ephraim Syrus, Barus, and Eulogius .
. Syrus, Barus, and Eulogius Further, the Monks of Coele-Syria: Valentinus, Theodore,
Merosas, Bassus, Bassonius and the Holy Men of Galatia and Cappadocia .
/. /chapter xxxiv monks of edessa julianus.htm

Efforts of Julian to Establish Paganism and to Abolish Our Usages. .
. emperor himself on the subject. He writes as follows: [1403] " "To Arsacius,
High-Priest of Galatia. Paganism has not yet reached .
/. /the ecclesiastical history of sozomenus/chapter xvi efforts of julian to.htm

Early Mentions of Christianity in Britain. --King Lucius. --Origin .
. The Gauls of Galatia, as we have seen, were of kin to the Britons and while the
Britons were being almost entirely saved from harm by Constantius, their .
/. /lecture ii early mentions of.htm

General Character of Christians.
. The malice and errors of those deceitful workers, and the mischief which they
occasioned at Galatia, caused the writing of this epistle: which, like the other .
/. /lee/sermons on various important subjects/sermon xi general character of.htm

Lycaonia (2 Occurrences)
. Easton's Bible Dictionary An inland province of Asia Minor, on the west of
Cappadocia and the south of Galatia. It was a Roman province .
/l/lycaonia.htm - 10k

Derbe (4 Occurrences)
. missionary journeys respectively), and it may now be regarded as highly probable
that he passed through it on his third journey (to the churches of Galatia). .
/d/derbe.htm - 15k

Galatian (3 Occurrences)
. (a.) of or pertaining to Galatia or its inhabitants. -- A native or inhabitant of
Galatia, in Asia Minor a descendant of the Gauls who settled in Asia Minor. .
/g/galatian.htm - 7k

Pisidia (2 Occurrences)
. Antony gave Antioch to Amyntas of Galatia in 39 BC, and hence it was included in
the province Galatia (se GALATIA) formed in 25 BC out of Amyntas' kingdom. .
/p/pisidia.htm - 21k

Galatians (2 Occurrences)
. Its Pauline origin is universally acknowledged. Occasion of. The churches of Galatia
were founded by Paul himself (Acts 16:6 Galatians 1:8 4:13, 19). .
/g/galatians.htm - 43k

Antioch (21 Occurrences)
. Antony gave Antioch to Amyntas of Galatia in 39 BC, and hence it was included in
the province Galatia (se GALATIA) formed in 25 BC out of Amyntas' kingdom. .
/a/antioch.htm - 27k

Pontus (3 Occurrences)
. Pontus proper extended from the Halys River on the West to the borders of Colchis
on the East, its interior boundaries meeting those of Galatia, Cappadocia and .
/p/pontus.htm - 16k

Traveled (104 Occurrences)
. (See NIV). Acts 16:6 When they had gone through the region of Phrygia and Galatia,
they were forbidden by the Holy Spirit to speak the word in Asia. (See NIV). .
/t/traveled.htm - 32k

Phygellus (1 Occurrence)
. fiery trial" which is trying them (1 Peter 4:12), and those whom he thus addresses
were the members of the church throughout Pontus, Galatia, Cappadocia, Asia .
/p/phygellus.htm - 10k

Acts 16:6
When they had gone through the region of Phrygia and Galatia , they were forbidden by the Holy Spirit to speak the word in Asia.
(WEB KJV WEY ASV BBE DBY WBS YLT NAS RSV NIV)

Acts 18:23
Having spent some time there, he departed, and went through the region of Galatia , and Phrygia, in order, establishing all the disciples.
(WEB KJV WEY ASV BBE DBY WBS YLT NAS RSV NIV)

1 Corinthians 16:1
Now concerning the collection for the saints, as I commanded the assemblies of Galatia , you do likewise.
(WEB KJV WEY ASV BBE DBY WBS YLT NAS RSV NIV)

Galatians 1:2
and all the brothers who are with me, to the assemblies of Galatia :
(WEB KJV WEY ASV BBE DBY WBS YLT NAS RSV NIV)

2 Timothy 4:10
for Demas left me, having loved this present world, and went to Thessalonica Crescens to Galatia , and Titus to Dalmatia.
(WEB KJV WEY ASV BBE DBY WBS YLT NAS RSV NIV)

1 Peter 1:1
Peter, an apostle of Jesus Christ, to the chosen ones who are living as foreigners in the Dispersion in Pontus, Galatia , Cappadocia, Asia, and Bithynia,
(WEB KJV WEY ASV BBE DBY WBS YLT NAS RSV NIV)


A Timeline of Paul’s Ministry in Galatians and Acts

“The Cities of Galatia” (from Nelson’s Complete Book of Bible Maps and Charts, Revised, 1996, Logos Edition)

Galatians is probably Paul’s earliest letter, written around AD 48 to the churches in southern Galatia and not to Gentiles in northern Galatia (the first conclusion among several debated issues, as you will see).

Assuming some dates (these dates can be debated) and matching Paul’s biographical details their parallels in Acts, Paul persecuted the church (Gal 1:13–14 Acts 9:1–2 AD 34), was converted (Gal 1:15–16a Acts 9:3–19a AD 34), preached in Arabia and Damascus for three years (Gal 1:17 Acts 9:19–22 AD 34–37), visited Peter and James in Jerusalem after these three years (Gal 1:18–20 Acts 9:26–29 AD 37), and preached in Judea for about ten years (Gal 1:21–24 Acts 9:30–31 AD 37–47).

Fourteen years after his conversion (so it seems cf. Gal 2:1), Paul took Barnabas and Titus to visit Jerusalem again for a private meeting with Peter, James, and John (Gal 2:1–10), which may or may not be recorded in Acts (if so, Acts 11:27–30 AD 47 this conclusion is debated and hinges on another―see comments on Gal 2:1–10 and Acts 15:1–29 below).

Paul then went on his first missionary journey, which included planting churches in southern Galatia (Acts 13–14 AD 47–48). It is not clear when Peter came to Antioch and was confronted by Paul (Gal 2:11–14), but (making yet another conclusion) perhaps it was after Paul had planted the Galatian churches (thus, AD 48). Maybe Peter wanted to follow up on the gospel’s spread to the Gentiles as he had done earlier in Samaria (Acts 8:14) or visited while traveling to minister to the churches in general (cf. Acts 9:32).

Paul then went to the Jerusalem council in Acts 15:1–29 a year or so later (AD 49), an event probably not the same as what Paul records in Gal 2:1–10 (another debated issue). This conclusion is supported in that (1) Paul does not mention the Acts 15 conclusions in Galatians and (2) Luke describes the Acts 15 council as public (cf. Acts 15:6, 12, 22) while Paul describes Gal 2:10 as a private meeting (cf. Gal 2:2).

Paul then visited the Galatian churches two more times at the beginnings of his second (Acts 16:6 cf. cf. 15:40–18:22 AD 49) and third (Acts 18:23 cf. 18:23–21:17 AD 52) missionary journeys (AD 49–51 and 52–57, respectively).

On a pastoral level, for as strong as Paul was in his letter to the Galatians, we can be encouraged that the churches corrected themselves and persevered, implied by the fact that Paul visited them in his second and third missionary journeys. While these churches were swayed for a time, Paul’s strong and swift denunciation of a false gospel grounded them in the true gospel again, leaving them strengthened in the end.

So, if you are keeping track, (tentative) conclusions made were the following:

(1) Paul wrote the churches in southern and not northern Galatia (i.e., the ones in Acts 13–14).

(2) Paul visited Jerusalem a second time fourteen years after his conversion and not fourteen years after his first visit to Jerusalem (Gal 2:1).

(3) Paul’s visit to Jerusalem in Gal 2:1–10 could be the one recorded by Luke in Acts 11:27–30.

(4) Pauls’ visit to Jerusalem in Gal 2:1–10 was probably not the one recorded by Luke in Acts 15:1–29.

(5) Peter visited Paul in Antioch (Gal 2:11–14) after Paul’s return to the city after Paul had planted several churches, some being in southern Galatia (Acts 13:1–14:28).

(6) The years are exactly as stated above. (As one can see, it is sometimes very difficult to identify Paul’s locations and the times he was there with certainty and precision.)

While it is not imperative to figure out the timing of (5) (i.e., before or after Acts 13–14), it does seem that a combination of (1), (2), (3), (4), and (6) lean upon one another and, if one conclusion is made, so also are the others in this combination.

The chart below is my own and gives a tentative timeline for how one could match the details of Paul’s life in Galatians to Acts. It also adds some semi-related events that Acts mentions besides (i.e., Paul’s other visits to Galatia).

Dato Beskrivelse Galaterne Apostlenes gjerninger
AD 34 Saul (not yet Paul) persecuted the church. 1:13–14 9:1–2
AD 34 Saul was converted. 1:15–16a 9:3–19a
AD 34–37 Saul preached in Arabia and Damascus. 1:17 9:19–22 cf. 9:27
AD 37 Saul visited Jerusalem three years after his conversion. 1:18–20 9:26–29
AD 37–47 Saul preached in Syria and Cilicia. 1:21–24 9:30–31
AD 47 Saul visited Jerusalem fourteen years after his conversion. 2:1–10 11:27–30?
AD 47–48 Saul became Paul and with Barnabas planted churches in Gentile territory, Galatia included, during Paul’s first missionary journey. 13:1–14:28
AD 48 Peter visited Antioch and was confronted by Paul. 2:11–14
AD 48 Paul wrote Galatians. 1:1–6:18
AD 49 Paul participated in the Apostolic Council in Jerusalem. 15:1–29
AD 49–51 Paul and Silas visited the Galatian churches during Paul’s second missionary journey. 16:6 cf. 15:40–18:22
AD 52–57 Paul visited the Galatian churches for the last time recorded in Scripture. 18:23 cf. 18:23–21:17

About David Huffstutler

David pastors First Baptist Church in Rockford, IL, serves as a chaplain for his local police department, and teaches as adjunct faculty at Bob Jones University. David holds a Ph. D. in Applied Theology from Southeastern Baptist Theological Seminary. His concentration in Christian Leadership focuses his contributions to pastoral and practical theology.


Keeping the law does not save us. Paul countered the claims of Jewish teachers that we need to obey the law in addition to faith in Christ. The law serves to reveal our inadequacy to obey.

Faith in Jesus Christ alone saves us from our sins. Salvation is a gift from God, Paul taught. We cannot earn righteousness through works or good behavior. Belief in Christ is the only way to become accepted by God.

True freedom comes from the gospel, not from legalism. Christ instituted a new covenant, freeing his followers from the bondage of Jewish law and tradition.

The Holy Spirit works in us to bring us to Christ. Salvation is not by our doing but by God's. Further, the Holy Spirit enlightens, guides, and empowers us to live the Christian life. God's love and peace flow through us because of the Holy Spirit.


Key Themes

  1. In his sin-bearing death, Christ is a substitute for all Christians. He brings them into a new realm of freedom and life (1:4 2:20 3:13).
  2. The gospel of Christ comes from God alone—not from any human source. Paul himself is a living example of this. His conversion to Christ and his apostleship were not through human means. They came through direct revelation from Christ (1:1, 11–12, 15–20).
  3. Salvation comes not by works of law but by faith, which leads to justification (2:16).
  4. To require circumcision and other Mosaic laws as a supplement to faith is to fall back from the realm of grace and freedom and to come under the whole law and its curse, since perfect observance of the law is impossible (2:12–14, 16 3:10 4:10 5:3).
  5. Old Testament Scripture itself testifies to the truth of justification by faith (Gen. 15:6 Hab. 2:4).
  6. Believers have died with Christ to sin and therefore have renounced the flesh (Gal. 5:24 6:14).
  7. The Spirit is the source of power and guidance in the Christian life. He produces love and faith in the believer (5:6, 16, 18, 25).
  8. The Christian life is one of pleasing Christ. This requires willingness to suffer persecution for the sake of his cross (1:10 6:12, 14).

Galatia

has been called the "Gallia" of the East, Roman writers calling its inhabitants Galli. They were an intermixture of Gauls and Greeks, and hence were called Gallo-Graeci, and the country Gallo-Graecia. The Galatians were in their origin a part of that great Celtic migration which invaded Macedonia about B.C. 280. They were invited by the king of Bithynia to cross over into Asia Minor to assist him in his wars. There they ultimately settled, and being strengthened by fresh accessions of the same clan from Europe, they overran Bithynia, and supported themselves by plundering neighbouring countries. They were great warriors, and hired themselves out as mercenary soldiers, sometimes fighting on both sides in the great battles of the times. They were at length brought under the power of Rome in B.C. 189, and Galatia became a Roman province B.C. 25.

This province of Galatia, within the limits of which these Celtic tribes were confined, was the central region of Asia Minor.

During his second missionary journey Paul, accompanied by Silas and Timothy ( Acts 16:6 ), visited the "region of Galatia," where he was detained by sickness ( Galatians 4:13 ), and had thus the longer opportunity of preaching to them the gospel. On his third journey he went over "all the country of Galatia and Phrygia in order" ( Acts 18:23 ). Crescens was sent thither by Paul toward the close of his life ( 2 Timothy 4:10 ).

Disse ordboksemnene er fra
M.G. Easton M.A., D.D., Illustrated Bible Dictionary, Third Edition,
utgitt av Thomas Nelson, 1897. Public Domain, kopier fritt. [N] indikerer at denne oppføringen også ble funnet i Nave's Topical Bible
[H] indikerer at denne oppføringen også ble funnet i Hitchcocks bibelnavn
[S] indikerer at denne oppføringen også ble funnet i Smiths Bible Dictionary
Bibliografiinformasjon

Easton, Matthew George. "Entry for Galatia". "Eastons bibelordbok". .

Hitchcock, Roswell D. "Entry for 'Galatia'". "En tolkende ordbok med riktige navn i Skriften". . New York, N.Y., 1869.

( land of the Galli, Gauls ). The Roman province of Galatia may be roughly described as the central region of the peninsula of Asia Minor, bounded on the north by Bithynia and Paphlagonia on the east by Pontus on the south by Cappadocia and Lycaonia on the west by Phrygia. --Encyc. Brit. It derived its name from the Gallic or Celtic tribes who, about 280 B.C., made an irruption into Macedonia and Thrace. It finally became a Roman province. The Galatia of the New Testament has really the "Gaul" of the East. The people have always been described as "susceptible of quick impressions and sudden changes, with a fickleness equal to their courage and enthusiasm, and a constant liability to that disunion which is the fruit of excessive vanity. --The Galatian churches were founded by Paul at his first visit, when he was detained among, them by sickness, ( Galatians 4:13 ) during his second missionary journey, about A.D 51. He visited them again on his third missionary tour. [N] indicates this entry was also found in Nave's Topical Bible
[E] indikerer at denne oppføringen også ble funnet i Eastons bibelordbok
[H] indikerer at denne oppføringen også ble funnet i Hitchcocks bibelnavn
Bibliografiinformasjon

Smith, William, Dr. "Entry for 'Galatia'". "Smiths bibelordbok". . 1901.

2. Questions to Be Answered

III. THE NARRATIVE OF LUKE

1. Stages of Evangelization of Province

IV. PAUL'S USE OF "GALATIANS"

"Galatia" was a name used in two different senses during the 1st century after Christ:

To designate a country in the north part of the central plateau of Asia Minor, touching Paphlagonia and Bithynia North, Phrygia West and South, Cappadocia and Pontus Southeast and East, about the headwaters of the Sangarios and the middle course of the Halys

To designate a large province of the Roman empire, including not merely the country Galatia, but also Paphlagonia and parts of Pontus, Phrygia, Pisidia, Lycaonia and Isauria. The name occurs in 1 Corinthians 16:1 Galatians 1:2 1 Peter 1:1, and perhaps 2 Timothy 4:10. Some writers assume that Galatia is also mentioned in Acts 16:6 18:23 but the Greek there has the phrase "Galatic region" or "territory," though the English Versions of the Bible has "Galatia" and it must not be assumed without proof that "Galatic region" is synonymous with "Galatia." If e.g. a modern narrative mentioned that a traveler crossed British territory, we know that this means something quite different from crossing Britain. "Galatic region" has a different connotation from "Galatia" and, even if we should find that geographically it was equivalent, the writer had some reason for using that special form.

2. Questions to Be Answered:

The questions that have to be answered are:

(a) In which of the two senses is "Galatia" used by Paul and Peter? (b) What did Luke mean by Galatic region or territory? These questions have not merely geographical import they bear most closely, and exercise determining influence, on many points in the biography, chronology, missionary work and methods of Paul.

II. Origin of the Name "Galatia."

The name was introduced into Asia after 278-277 BC, when a large body of migrating Gauls (Galatai in Greek) crossed over from Europe at the invitation of Nikomedes, king of Bithynia after ravaging a great part of Western Asia Minor they were gradually confined to a district, and boundaries were fixed for them after 232 BC. Thus, originated the independent state of Galatia, inhabited by three Gaulish tribes, Tolistobogioi, Tektosages and Trokmoi, with three city-centers, Pessinus, Ankyra and Tavia (Tavion in Strabo), who had brought their wives and families with them, and therefore continued to be a distinct Gaulish race and stock (which would have been impossible if they had come as simple warriors who took wives from the conquered inhabitants). The Gaulish language was apparently imposed on all the old inhabitants, who remained in the country as an inferior caste. The Galatai soon adopted the country religion, alongside of their own the latter they retained at least as late as the 2nd century after Christ, but it was politically important for them to maintain and exercise the powers of the old priesthood, as at Pessinus, where the Galatai shared the office with the old priestly families.

The Galatian state of the Three Tribes lasted till 25 BC, governed first by a council and by tetrarchs, or chiefs of the twelve divisions (four to each tribe) of the people, then, after 63 BC, by three kings. Of these, Deiotaros succeeded in establishing himself as sole king, by murdering the two other tribal kings and after his death in 40 BC his power passed to Castor and then to Amyntas, 36-25 BC. Amyntas bequeathed his kingdom to Rome and it was made a Roman province (Dion Cass. 48, 33, 5 Strabo, 567, omits Castor). Amyntas had ruled also parts of Phrygia, Pisidia, Lycaonia and Isauria. The new province included these parts, and to it were added Paphlagonia 6 BC, part of Pontus 2 BC (called Pontus Galaticus in distinction from Eastern Pontus, which was governed by King Polemon and styled Polemoniacus), and in 64 also Pontus Polemoniacus. Part of Lycaonia was non-Roman and was governed by King Antiochus from 41 to 72 AD Laranda belonged to this district, which was distinguished as Antiochiana regio from the Roman region Lycaonia called Galatica.

This large province was divided into regiones for administrative purposes and the regiones coincided roughly with the old national divisions Pisidia, Phrygia (including Antioch, Iconium, Apollonia), Lycaonia (including Derbe, Lystra and a district organized on the village-system), etc. See Calder in Journal of Roman Studies, 1912. This province was called by the Romans Galatia, as being the kingdom of Amyntas (just like the province Asia, which also consisted of a number of different countries as diverse and alien as those of province Galatia, and was so called because the Romans popularly and loosely spoke of the kings of that congeries of countries as kings of Asia). The extent of both names, Asia and Galatia, in Roman language, varied with the varying bounds of each province. The name "Galatia" is used to indicate the province, as it was at the moment, by Ptolemy, Pliny v.146, Tacitus Hist. ii.9 Ann. xiii. 35 later chroniclers, Syncellus, Eutropius, and Hist. Aug. Max. et Balb. 7 (who derived it from earlier authorities, and used it in the old sense, not the sense customary in their own time) and in inscriptions CIL, III, 254, 272 (Eph. Ep. v.51) VI, 1408, 1409, 332 VIII, 11028 (Mommsen rightly, not Schmidt), 18270, etc. It will be observed that these are almost all Roman sources, and (as we shall see) express a purely Roman view. If Paul used the name "Galatia" to indicate the province, this would show that he consistently and naturally took a Roman view, used names in a Roman connotation, and grouped his churches according to Roman provincial divisions but that is characteristic of the apostle, who looked forward from Asia to Rome (Acts 19:21), aimed at imperial conquest and marched across the Empire from province to province (Macedonia, Achaia, Asia are always provinces to Paul). On the other hand, in the East and the Greco-Asiatic world, the tendency was to speak of the province either as the Galatic Eparchia (as at Iconium in 54 AD, CIG, 3991), or by enumeration of its regiones (or a selection of the regiones). The latter method is followed in a number of inscriptions found in the province (CIL, III, passim). Now let us apply these contemporary facts to the interpretation of the narrative of Luke.

III. The Narrative of Luke.

1. Stages of Evangelization of Province:

The evangelization of the province began in Acts 13:14. The stages are:

(1) the audience in the synagogue, Acts 13:42

(2) almost the whole city, 13:44

(3) the whole region, i.e. a large district which was affected from the capital (as the whole of Asia was affected from Ephesus 19:10)

(4) Iconium another city of this region:

in 13:51 no boundary is mentioned

(5) a new region Lycaonia with two cities and surrounding district (14:6)

(6) return journey to organize the churches in (a) Lystra, (b) Iconium and Antioch (the secondary reading of Westcott and Hort, (kai eis Ikonion kai Antiocheleian), is right, distinguishing the two regions (a) Lycaonia, (b) that of Iconium and Antioch)

(7) progress across the region Pisidia, where no churches were founded (Pisidian Antioch is not in this region, which lies between Antioch and Pamphylia).

Again (in Acts 16:1-6) Paul revisited the two regiones:

(1) Derbe and Lystra, i.e. regio Lycaonia Galatica,

(2) the Phrygian and Galatic region, i.e. the region which was racially Phrygian and politically Galatic. Paul traversed both regions, making no new churches but only strengthening the existing disciples and churches. In Acts 18:23 he again revisited the two regiones, and they are briefly enumerated:

(1) the Galatic region (so called briefly by a traveler, who had just traversed Antiochiana and distinguished Galatica from it)

(2) Phrygia. On this occasion he specially appealed, not to churches as in 16:6, but to disciples it was a final visit and intended to reach personally every individual, before Paul went away to Rome and the West. On this occasion the contribution to the poor of Jerusalem was instituted, and the proceeds later were carried by Timothy and Gaius of Derbe (Acts 20:4 24:17 1 Corinthians 16:1) this was a device to bind the new churches to the original center of the faith.

These four churches are mentioned by Luke always as belonging to two regiones, Phrygia and Lycaoma and each region is in one case described as Galatic, i.e. part of the province Galatia. Luke did not follow the Roman custom, as Paul did he kept the custom of the Greeks and Asiatic peoples, and styled the province by enumerating its regiones, using the expression Galatic (as in Pontus Galaticus and at Iconium, CIG, 3991) to indicate the supreme unity of the province. By using this adjective about both regiones he marked his point of view that all four churches are included in the provincial unity.

From Paul's references we gather that he regarded the churches of Galatia as one group, converted together (Galatians 4:13), exposed to the same influences and changing together (Galatians 1:6,8 3:1 4:9), naturally visited at one time by a traveler (Galatians 1:8 4:14). He never thinks of churches of Phrygia or of Lycaonia only of province Galatia (as of provinces Asia, Macedonia, Achaia). Paul did not include in one class all the churches of one journey:

he went direct from Macedonia to Athens and Corinth, but classes the churches of Macedonia separate from those of Achaia. Troas and Laodicea and Colosse he classed with Asia (as Luke did Troas Acts 20:4), Philippi with Macedonia, Corinth with Achaia. These classifications are true only of the Roman usage, not of early Greek usage. The custom of classifying according to provinces, universal in the fully formed church of the Christian age, was derived from the usage of the apostles (as Theodore Mopsuestia expressly asserts in his Commentary on First Timothy (Swete, II, 121) Harnack accepts this part of the statement (Verbreitung, 2nd edition, I, 387 Expansion, II, 96)). His churches then belonged to the four provinces, Asia, Galatia, Achaia, Macedonia. There were no other Pauline churches all united in the gift of money which was carried to Jerusalem (Acts 20:4 24:17).

IV. Paul's Use of "Galatians."

The people of the province of Galatia, consisting of many diverse races, when summed up together, were called Galatai, by Tacitus, Ann. xv.6 Syncellus, when he says (Augoustos Galatais phorous etheto), follows an older historian describing the imposing of taxes on the province and an inscription of Apollonia Phrygiae calls the people of the city Galatae (Lebas-Waddington, 1192). If Paul spoke to Philippi or Corinth or Antioch singly, he addressed them as Philippians, Corinthians, Antiochians (Philippians 4:15 2 Corinthians 6:11), not as Macedonians or Achaians but when he had to address a group of several churches (as Antioch, Iconium, Derbe and Lystra) he could use only the provincial unity, Galatae.

All attempts to find in Paul's letter to the Galatians any allusions that specially suit the character of the Gauls or Galatae have failed. The Gauls were an aristocracy in a land which they had conquered. They clung stubbornly to their own Celtic religion long after the time of Paul, even though they also acknowledged the power of the old goddess of the country. They spoke their own Celtic tongue. They were proud, even boastful, and independent. They kept their native law under the Empire. The "Galatians" to whom Paul wrote had Changed very quickly to a new form of religion, not from fickleness, but from a certain proneness to a more oriental form of religion which exacted of them more sacrifice of a ritual type. They needed to be called to freedom they were submissive rather than arrogant. They spoke Greek. They were accustomed to the Greco-Asiatic law:

the law of adoption and inheritance which Paul mentions in his letter is not Roman, but Greco-Asiatic, which in these departments was similar, with some differences on this see the writer's Historical Commentary on Galatians.


The Galatians Series

With this background in mind, we will attempt, in our next lesson, to outline Paul&rsquos letter to the Galatians, as a preparation for studying the text of the letter .

In the following lessons, we will look at its structure, at the salutation, doxology, and benediction. Then we will consider five special appeals Paul makes at intervals throughout the letter.

These appeals mark out the main sections of the letter. Next we will think about the main issue in Galatians, namely that Christians are not under law but under grace. Our last four lessons will look at the four main sections of the letter in detail .


Se videoen: Galatians