Det armenske alfabetet, et syn fra Gud

Det armenske alfabetet, et syn fra Gud


We are searching data for your request:

Forums and discussions:
Manuals and reference books:
Data from registers:
Wait the end of the search in all databases.
Upon completion, a link will appear to access the found materials.

Det armenske alfabetet er manus utviklet for skriving av det armenske språket. Dette alfabetiske skrivesystemet ble utviklet i løpet av 500 -tallet e.Kr. og er fortsatt i bruk i dag.

Det armenske alfabetet tillot ikke bare at det armenske språket ble skrevet, men spilte også en avgjørende rolle for å bevare den armenske folks nasjonale identitet. Armenerne fortsetter å legge stor vekt på alfabetet, og dette er synlig i det armenske alfabetmonumentet, som ble reist i Byurakan i 2005.

I motsetning til det latinske alfabetet, som de fleste kjenner til, inneholder det armenske alfabetet 39 bokstaver. Da alfabetet ble opprettet, inneholdt det 36 bokstaver, hvorav 7 er vokaler og de andre 29 konsonantene.

Ytterligere tre bokstaver ble lagt til senere, noe som resulterte i at det armenske alfabetet hadde 39 bokstaver. Disse tre bokstavene ble lagt til for å lette oversettelsen. Det kan legges til at hver av de originale bokstavene har en numerisk verdi, noe som medførte at alfabetet også kunne brukes til matematiske beregninger og til registrering av kalenderdatoer.

Mens skriftlig armensk forble mer eller mindre uendret siden opprettelsen av alfabetet, hadde talt armensk delt seg i to forskjellige dialekter innen 19. th århundre, dvs. østlig og vestlig armensk. Førstnevnte ble også kjent som 'Armenian of Russia', og er basert på dialektene til Jerevan og Tbilisi, henholdsvis hovedstedene i Armenia og Georgia, mens sistnevnte også ble kjent som 'Armenian of Turkey' og er basert på dialekten til det armenske samfunnet i Istanbul.

Det armenske språket selv er forut for alfabetet. Armensk er et indoeuropeisk språk, en familie av språk som inkluderer de fleste språkene i Europa, det iranske platået og Nord-India. Det har blitt spekulert i at armenerne kan ha ankommet områdene rundt vanssjøen, Sevan og Urmia allerede i andre halvdel av 2. nd årtusen f.Kr. I midten av det påfølgende årtusenet hadde armenerne erstattet de lokale urartianerne.

Bevis for dette finnes på Behistun -inskripsjonen, som ble bestilt av den achaemenidiske herskeren Darius I, også kjent som Darius den store. På inskripsjonen er navnene 'Armina' og 'Armaniya', den tidligste kjente referansen til Armenia.

Armenia er nevnt på Behistun -inskripsjonen. ( पाटलिपुत्र)

Opprettelsen av det armenske alfabetet

I de påfølgende århundrene ble Armenia nevnt av forskjellige gamle forfattere. Det ser imidlertid ut til at armenerne ikke har laget sine egne poster. Hittil har det ikke blitt oppdaget noe dokument (det være seg steininnskrifter, manuskripter eller sagn om mynter) med armenske bokstaver fra før 500 -tallet e.Kr. På den annen side bekreftes eksistensen av et armensk skrift før 500-tallet e.Kr. i verkene til noen gamle forfattere.

Som et eksempel, Philo of Alexandria, en hellenistisk jødisk filosof som levde mellom 1 st århundre f.Kr. og 1 st århundre e.Kr., skrev det På dyr ble oversatt til armensk. På dyr var et verk av Metrodorus of Scepsis, en gresk filosof og historiker som bodde mellom de 2 nd og 1 st århundrer f.Kr.

Metrodorus var også en nær venn og hoffhistoriker for den armenske kongen, Tigranes den store, så han ville ha vært kjent med det armenske alfabetet. Som et annet eksempel, Hippolytus of Rome, a 3 rd århundre e.Kr. teolog, skrev at armenerne var en av nasjonene som hadde sitt eget distinkte alfabet.

Uansett antas det armenske alfabetet å ha blitt oppfunnet bare i løpet av 500 -tallet e.Kr. I følge tradisjonen ble alfabetet opprettet i 405 e.Kr. av Saint Mesrop Mashtots, en armensk munk, teolog og lingvist. Mesrop ble født rundt 360 e.Kr. i en adelig familie.

Saint Mesrop Mashtots opprettet det armenske alfabetet. (Taron Saharyan ~ commonswiki / )

I følge Koryun, en av Mesrops elever og biograf, var helgenen en polyglot og behersket en rekke språk, inkludert gresk, persisk og georgisk. Det er registrert at han har studert klassiske språk under Saint Nerses I, en armensk patriark. Etter studiene ble Mesrop munk, rundt 395 e.Kr., og ble senere ordinert til prest.

Mesrop grunnla flere klostre og spredte kristendommen til de avsidesliggende områdene i landet, hvor folket fremdeles praktiserte Mazdaisme, religionen som dominerte Armenia før kristendommen kom. Forresten regnes Armenia som det første landet som har adoptert kristendommen som sin statsreligion, dvs. i 301 e.Kr., under regjeringen av Tiridates III.

Selv om Armenia allerede var en kristen stat ved Mesrops fødsel, er det sannsynlig at de fleste i befolkningen bare var nominelt kristne. Siden de ikke kunne lese Bibelen, hadde mange armeniere en begrenset forståelse av religionen deres. I tillegg var det ingen bibler skrevet på armensk, siden det ikke var noe skrivesystem for språket.

Likevel kan kunnskap om kristendom overføres muntlig til befolkningen generelt av menn som Mesrop, så problemet var ikke uten løsning. I 387 e.Kr. mistet imidlertid Armenia sin uavhengighet, og ble delt mellom det bysantinske og det sassanske imperiet, de to supermaktene i regionen på den tiden. Det fryktes at armenerne ville miste sin nasjonale identitet, som et resultat av assimilering i enten det bysantinske eller det sassanske samfunnet. Derfor måtte noe gjøres for å bevare armenernes nasjonale identitet.

  • The Cult of Mithra: Sacred Temples, and Vedic Legends, and Ancient Armenian Understanding
  • Læreren avkrefter den eldste kjente alfabetprimeren, i gammel egyptisk
  • Serpent Stones: The Vishap Steles of Armenia as a Symbol of Rock Art and Rich Heritage

Armensk manuskript, 5 th - 6 th århundre. Det armenske alfabetet ble opprettet for å bevare den armenske kulturen. (Bogomolov.PL / )

Det var Mesrop som fant en løsning, dvs. oppfinnelsen av det armenske alfabetet. Helgenen ble støttet i dette arbeidet av Vramshapuh, som utnevnte Mesrop til sin kansler.

Vramshapuh styrte Armenia fra 389 AD til 414 AD som en sassansk klientkonge. Selv om Mesrop tradisjonelt er kreditert "oppfinnelsen" av det armenske alfabetet, kan det kanskje være mer hensiktsmessig å si at han "gjenoppfant" det, siden Mesrop ifølge de gamle kildene modifiserte et mye eldre armensk skrift som hadde vært tapt, i stedet for å lage et helt nytt sett med bokstaver.

Ble det armenske alfabetet gjenskapt fra et tapt skript?

En versjon av historien er levert av Koryun. Historien begynner med at Vramshapuh mottar nyheter om at en syrisk biskop ved navn Daniel gjorde en uventet oppdagelse av et glemt armensk skrift. Kongen relaterte historien til hans kansler, Mesrop, og Sahak Partev (også kjent som Isak av Armenia), den armenske patriarken på den tiden.

Statue av Vramshapuh og Mesrop Mashtots nær det armenske alfabetmonumentet. (Yerevantsi / CC BY-SA 4.0

De to mennene innså betydningen av funnet og oppfordret kongen til å finne en måte å bringe manuset tilbake til Armenia. Derfor sendte Vramshapuh en mann som heter Vahrij med en melding til Habel, en prest og en nær venn av Daniel. Da Habel mottok kongens melding, gikk han umiddelbart til Daniel, hentet manuset fra vennen og sendte det til kongen.

Koryun hevder at manuset nådde Vramshapuh i det femte regjeringsåret. Etter å ha sett manuset spurte Mesrop og Sahak kongen om noen små barn som de kunne eksperimentere med alfabetet med. Da han så at eksperimentene til de to mennene var en suksess, beordret kongen at alfabetet skulle undervises i hele riket.

Etter to år med bruk av alfabetet skjønte Mesrop og Sahak imidlertid at bokstavene var utilstrekkelige for å skrive det armenske språket. Derfor bestemte de to mennene at bokstavene måtte oppdateres og modifiseres.

Så hardt de prøvde, klarte Mesrop og Sahak imidlertid ikke å utføre denne oppgaven. Til slutt var det gjennom guddommelig intervensjon at det ble funnet en løsning. I følge Koryun mottok Mesrop en dag en visjon fra Gud, som instruerte og hjalp helgen i endringen av de gamle bokstavene, og dermed opprettet de 36 bokstavene i det armenske alfabetet.

Innflytelse på det armenske alfabetet

I Koryuns fortelling ble det armenske alfabetet gjenoppfunnet fra et eldre manus, noe som indikerer at Mesrop ikke plukket bokstavene ut av luften. Forskere har spekulert i hva dette gamle manuset kan ha vært. Et forslag er at det armenske alfabetet var basert på Pahlavi -skriptet, som ble brukt til skriving av mellompersiske språk.

Noen kilder tror Pahlavi -skriptet, vist her, inspirerte det armenske alfabetet. (PawełMM)

Dette manuset er avledet fra arameisk og ble brukt til å skrive nye zoroastriske religiøse tekster, samt å oversette de eksisterende avestanske skriftene. Derfor ville dette manuset blitt brukt i Armenia i religiøs sammenheng før kristendommens ankomst. Det armenske alfabetet viser også innflytelsen fra gresk, noe som ikke er helt overraskende med tanke på at det var et av alfabetene som ble brukt til å skrive kristent skrift.

Innflytelsen fra gresk er også synlig i likheten mellom visse armenske bokstaver til greske bokstaver (ikke bare visuelt, men også i bokstaven / lydrekkefølgen), tilstedeværelsen av bokstaver for vokaler og skriveretningen, dvs. fra venstre til høyre . I tillegg antas en gresk med navnet Rufanos å ha hjulpet Mesrop og Sahak da de opprettet det armenske alfabetet.

I følge tradisjonen var den første setningen skrevet av Mesrop etter oppfinnelsen av det armenske alfabetet “Å kjenne visdom og instruksjon; å oppfatte forståelsesordene ”. Disse ordene er fra Ordspråkets bok i Det gamle testamente. Det første Mesrop gjorde med det nye alfabetet var faktisk å oversette Bibelen til armensk.

Dermed ble den første populære armenske bibelen, den såkalte 'Mesropian Bible', produsert av 410 e.Kr. Det ser ut til at den originale kopien av Mesrops oversatte bibel ikke har overlevd. Det 'eldste eksemplet på det armenske alfabetet' som er overlevd 'er et tema for debatt, selv om det er flere utfordrere for denne tittelen.

En av disse, for eksempel, er den armenske inskripsjonen på ‘Armenian Bird Mosaic’. Denne mosaikken ble oppdaget i 1894 nær Damaskusporten og Musrara -kvarteret, i Jerusalem. Fra sin stil og ikonografi er mosaikken datert til 5 th / 6 th århundre e.Kr. Den armenske inskripsjonen på mosaikken lyder som følger:

"Til minne om og forløsning for alle armenerne, hvis navn bare er kjent for Gud".

Verk som den armenske fuglemosaikken ble opprettet etter utviklingen av det armenske alfabetet. (Vissarion / )

Andre mosaikker med armensk inskripsjon fra samme periode er også funnet i Jerusalem. En annen utfordrer er det såkalte 'Narses Cross', et sølvkors med et enkelt rødt granat satt i en gullfiligran i midten.

I likhet med 'armensk fuglemosaikk', er 'Narses Cross' datert til 5 th / 6 th århundre e.Kr. Den armenske inskripsjonen, som finnes langs omkretsen av korset, oversetter som følger:

“Jeg Nerseh Koms p'ar˙ syndig og uverdig gjorde dette hellige forløsende korset for [kirken] Saint Step'anos i landsbyen P'ar˙akert for tilgivelse for mine synder og for ro + for sjelen til våre fedre og forfedre og for velstand og fred i armenske hus og landsbyene våre og familien til Xorxor˙unik '. "

Tilbake til historien om Mesrop stoppet helgenen ikke ved oversettelsen av Bibelen. Det neste han gjorde var å sende lærde til Konstantinopel, Alexandria og Roma for å lete etter bibelske og litterære manuskripter. Som man kunne forvente, ble disse oversatt til armensk.

Mesrop får æren for å ha skrevet en samling bibelske kommentarer, oversettelsen av patristiske arbeider og konstruksjonen av liturgiske bønner og salmer i en åttonet skala. Med andre ord var det Mesrop som la grunnlaget for en nasjonal armensk liturgi, som igjen tjente til å bevare armenernes nasjonale identitet.

  • Zorats Karer: Den utrolige historien til den 7.500 år gamle armenske Stonehenge
  • Dekryptering av kileskrift for å få et grep om livet i det gamle Mesopotamia
  • Himmelskart over Gegham Mountain: The Unique Rock Art of Armenia

Mesrop oversatte de bibelske verkene til armensk ved å bruke det nyopprettede Armenia -alfabetet. (Fæ / CC BY-SA 4.0 )

Unødvendig å si er Mesrop en høyt æret skikkelse i Armenia. Han døde i 440 e.Kr. og kroppen hans ble ført til landsbyen Oshakan, i Aragatsotn -provinsen, ikke langt fra byen Ashtarak. Tre år etter at Mesrop ble gravlagt i Oshakan, ble det bygd en kirke over helgens grav. Passende nok fikk den navnet Saint Mesrop Mashtots Church.

Kirken ble skadet og renovert flere ganger gjennom historien, og den nåværende strukturen er fra 1870 -årene. Kirken er et velkjent pilegrimssted, takket være helgenens rykte.

Oppfinnelsen av det armenske alfabetet av Mesrop er fremdeles en kilde til stor stolthet for armenerne selv i dag. Dette ses tydelig ved opprettelsen av det armenske alfabetmonumentet. Monumentet er i hovedsak en gruppe på 39 gigantiske steinutskjæringer, en for hver av de 39 bokstavene i det armenske alfabetet.

Monumentet ble opprettet av arkitekten J. Torosyan, i 2005, i anledning det armenske alfabetet 1600 th fødselsdag. Monumentet ligger i Byurakan, en landsby på bakken av Mount Aragats. Siden det ligger ikke langt fra Oshakan, er det en hyllest ikke bare til det armenske alfabetet, men også til Mesrop Mashtots, mannen som skapte det.


Historien til den armenske kirken

Opprinnelsen til den armenske kirken går tilbake til den apostoliske tidsalder. I følge den gamle tradisjonen godt støttet av historiske bevis, ble kristendommen forkynt i Armenia allerede i andre halvdel av det første århundre av de to disiplene til Jesus Kristus, nemlig St. Thaddeus (Johannes 14: 22-24) og St. Bartolomeus (Johannes 1: 43-51). I løpet av de tre første århundrene var kristendommen i Armenia en skjult religion under sterk forfølgelse.

Det var på begynnelsen av det fjerde århundre, 301 e.Kr., at kristendommen offisielt ble akseptert av armenerne som statsreligion. Det skal også huskes at ideen om kristendom som statsreligion var en nyskapning på den tiden.

St. Gregory the Illuminator, skytshelgen for den armenske kirken, og kong Thiridates III, datidens hersker, spilte en sentral rolle i den offisielle kristningen av Armenia. Det er et godt anerkjent historisk faktum at armenerne var den første nasjonen som formelt holdt seg til kristendommen. Denne konverteringen ble fulgt i det fjerde og femte århundre av en prosess med institusjonalisering og armenisering av kristendommen i Armenia.

Hendelser i det femte århundre var kritiske for å skape en særegen armensk kristen kultur og identitet. Den fremste av disse var oppfinnelsen av det armenske alfabetet av munken Mesrob Mashdots og hans landsmenn. Oversettelser av skriften, kommentarer, liturgi, teologi og historier ble laget. I tillegg var det femte århundre vitne til den første blomstringen av original armensk litteratur. Et eksempel er Yeznik Koghbatsi ’s doktrinære arbeid, Tilbakevisning av sekter. Slaget ved Avarayr i 451 mot Persia, selv om et nederlag for armenerne under Vartan Mamigonian, har blitt husket som kritisk for å vinne armenerne retten til å praktisere sin kristne tro.

Oppfinnelsen av det armenske alfabetet brakte gullalderen til armensk litteratur. Studenter ble sendt til sentrene for klassisk og kristen læring i Edessa, Cæsarea, Konstantinopel, Antiokia, Alexandria og Athen, for å forberede seg på å oversette Bibelen, liturgien, den viktige skrivingen av greske og syriske kirkefedre og klassisk litteratur &# 8211gresk og latin –into armensk. Bibelen, oversatt fra Septuaginta, ble ferdig på noen få år, og de fleste av patristikkene ble oversatt i løpet av tretti år, men hele prosessen, inkludert oversettelsen av sekulære bøker, varte i rundt to hundre år.

“Holy Translators ” er høyt æret i den armenske kirken. Mange av de oversatte verkene har siden gått tapt i sin greske eller syriske original, men har blitt bevart på den armenske.

Originale verk ble også komponert i løpet av gullalderen, inkludert verk om historie, filosofi, hagiografi, homilies, salmer og apologetikk. Senere ble vitenskapsarbeid skrevet. Selv om mye har gått tapt på grunn av krigens og tidens herjinger, er mange bevart i dag i det store biblioteket i Matenadaran (der det for eksempel er nesten tre hundre manuskripter av Aristoteles verk) i Jerevan og på den armenske klostre i Jerusalem, Venezia og Wien. Dermed ga den armenske kirken det armenske folket en sterk nasjonal kultur akkurat da den armenske staten mistet sin politiske uavhengighet.

Et migrerende katolikosat

St. Gregory the Illuminator ble arrangøren av det armenske kirkens hierarki. Fra den tiden har lederne for den armenske kirken blitt kalt Catholicos og har fremdeles samme tittel. St. Gregory valgte som stedet for katolikosatet, da hovedstaden Vagharshapat, i Armenia. Han bygde den pavelige boligen ved siden av kirken kalt “Holy God Mother ” (som i nyere tid ville ha fått navnet St. Etchmiadzin, som betyr stedet der den enbårne sønnen har nedstammet), i henhold til visjonen der han så Guds enbårne sønn komme ned fra himmelen med en gylden hammer i hånden for å finne stedet for den nye katedralen som skulle bygges i 302. De kontinuerlige omveltningene, som preget de politiske scenene i Armenia, gjorde at politisk makt flytter til tryggere steder. Kirkens senter flyttet også til forskjellige steder sammen med den politiske autoriteten.

Således ble Katolikosatet i 485 overført til den nye hovedstaden Dvin. På 1000 -tallet flyttet den fra Dvin til Dzoravank og deretter til Aghtamar (927), til Arghina (947) og til Ani (992). Etter Anis fall og det armenske kongeriket Bagradits i 1045 migrerte masser av armeniere til Kilikia. Katolikosatet, sammen med folket, bosatte seg der. Det ble først etablert i Thavblour (1062), deretter i Dzamendav (1072), i Dzovk (1116), i Hromkla (1149), og til slutt i Sis (1293), hovedstaden i det ciliciske riket, hvor det ble værende i syv århundrer . Etter fallet av det armenske riket i Kilikia, i 1375, overtok kirken også rollen som nasjonalt lederskap, og Catholicos ble anerkjent som Ethnarch (nasjonalsjef). Dette nasjonale ansvaret utvidet betraktelig omfanget av Kirkens misjon.

To katolikosater i den armenske kirken

Eksistensen av to katolikosater i den armenske kirken, nemlig Katolikosatet Etchmiadzin (alle armeniernes katolikosat), Etchmiadzin-Armenia og Katolikosatet i Great House of Cilicia, Antelias-Libanon, skyldes historiske omstendigheter. På 1000-tallet, da Armenia ble ødelagt av seljukker, forlot mange armeniere hjemlandet og bosatte seg i Kilikia hvor de reorganiserte sitt politiske, kirkelige og kulturelle liv. Katolikosatet tok også tilflukt i Kilikia.

I 1375 ble det armenske kongeriket Cilicia ødelagt. Kilikia ble en slagmark for fiendtlige Seljuks, Mamluks og andre inntrengere. I mellomtiden hadde Armenia en relativt fredelig tid. Den forverrede situasjonen i Kilikia på den ene siden og den voksende kulturelle og kirkelige oppvåkningen i Armenia på den andre, førte til at biskopene i Armenia valgte en katolikk i Etchmiadzin. Sistnevnte var det opprinnelige setet for Catholicosate, men det hadde sluttet å fungere som Catholicosal See etter 485. Således ble det i 1441 valgt en ny katolikkos i Etchmiadzin i Kirakos Virapetsis person. På samme tid var Krikor Moussapegiants (1439-1446) katolikkene i Kilikia. Derfor har det siden 1441 vært to katolicosater i den armenske kirke med like rettigheter og privilegier, og med sine respektive jurisdiksjoner. Katolikosatet Etchmiadzins æresprioritet har alltid blitt anerkjent av Katolikosatet i Kilikia.

Gjennom store deler av sin historie har den armenske ortodokse kirken vært et instrument for den armenske nasjonens overlevelse. Det har faktisk vært Kirken som har bevart armensk nasjonal bevissthet gjennom de mange århundrene der det ikke var noen armensk stat.

Den armenske kirken spilte en betydelig rolle i rekken av muslimske imperier der den trofaste befant seg. Fordi noen av disse var delt i henhold til religiøs tilhørighet, var lederne for den armenske faktisk også politisk ansvarlige for sine lokalsamfunn. Den armenske kirken ble sterkt påvirket av to fenomen i det tjuende århundre: folkemordet i Tyrkia, der 1,5 millioner døde, og sovjetiseringen av Øst -Armenia, som innledet syv tiår med offisiell ateisme. Folkemordet ødela i hovedsak kirken i Tyrkia, hvor bare en rest er igjen. Det har også dypt påvirket måten den armenske kirken nærmer seg tanken på lidelse i denne verden.

Kirken trivdes i den armenske diasporaen, og gjenvunnet sin styrke i det nylig uavhengige Armenia (1990 ’s).


Opprettelsen av det armenske alfabetet

Mesrop Mashtots ble født i 362 e.Kr., i landsbyen Hatsekats, Armenia.

Sahak Partev, den armenske catholicos, ga Mashtots i oppgave å lage et nytt armensk alfabet.

Fram til den tiden var de fleste skriftlige versjoner av armensk på gresk.

Mesrop Mashtots - Skaperen av det armenske alfabetet

Alfabetet begynner med bokstaven A som Astvats (som betyr Gud). og ender med Q som Qristos (som betyr Kristus). Senere dukket det imidlertid opp tre brev til.

  1. և (jo). Dette er faktisk en konjunksjon som betyr ‘and ”. Den brukes bare i liten grad. Derfor, når du bruker store bokstaver, må det skrives som to bokstaver- ԵՎ. I begynnelsen uttales "yev", midt i ordet "ev".
  2. Օ. Østlige armenere bruker det i begynnelsen av ordene når det skal uttales som "o", i stedet for "Ո" (vo). Vestlige armenere bruker det vanligvis i midten av ordene.
  3. Den siste er ֆ (F).

Opprinnelig var det 36 bokstaver i det armenske alfabetet. Tre bokstaver ble lagt til i 10.-12. Cc, til sammen 39 bokstaver.

De originale 36 bokstavene i alfabetet var i 4 rader med 9 bokstaver.

Imidlertid, før Armenia tok i bruk det arabiske tallsystemet, representerte hver bokstav et tall.

Den første raden med bokstaver var for tallene 1-9, den andre raden for 10’-90-tallet, den tredje raden 100–900 og den fjerde for 1000–9 000.

Derfor representerer bokstavene på gammel armensk 1996.

Du vil finne dette tallsystemet innskrevet på gamle monumenter i Armenia, så vel som på noen få moderne (for eksempel Matenadaran).

I tillegg er den første setningen på armensk som bruker alfabetet:

Kjenn visdom og instruksjon oppfatter forståelsesordene. ” (Mesrop Mashtots)

Det armenske alfabetet før St. Mesrob: Mysteriet om biskop Daniels manus

I 301 e.Kr. ble kongeriket Armenia den første staten i verden som adopterte kristendommen som en offisiell religion.

I 387 e.Kr. gikk imidlertid Armenia inn i en vanskelig periode i sin historie. Armenia mistet sin uavhengighet, da Persia og Byzantium konspirerte for å dele landet. Kristendommen begynte å synke i Persia-påvirket del av Armenia. I mange provinser gjenopplivet folk hedenske tradisjoner.

På den tiden hadde Mesrob Mashtots stillingen som sekretær og tolk ved det kongelige hoffet i hovedstaden Vagharshapat. Han mottok grunnskolen på en gresk skole hjemme i Taron. Han var også flytende i gresk, persisk og syrisk.

St. Mesrob's biograf Koryun beskrev St. Mesrob som en tapper kriger og talentfull administrator. Han tjente respekt ved hoffet både for sin gode kunnskap om kampsport og sine personlige ferdigheter.

To bekymringer fikk Mashtots initiativ til å lage et eget alfabet for armenere.

For det første kunne ikke armenere lese Den hellige bibelen på gresk eller syrisk. De kunne ikke forstå prekener på disse språkene også. Dette var en faktor som akselererte erosjonen av kristen tro på landsbygda.

Den andre faktoren var en fornyet trussel om kulturell assimilering på grunn av den sterkere rollen som syriske presteskap og pro-persiske føydale herrer i Armenia. Det var et rike hvis uavhengighet synlig tærte.

St. Mesrob forsto hele omfanget av disse problemene da han rundt 395 e.Kr. forlot det kongelige hoffet midlertidig på et evangeliseringsoppdrag til Armenias provins Syunik (dagens Armenias østligste provins) og nabodistriktet Goghtan (i dagens Nakhichevan , Aserbajdsjansk republikk).

Da han kom tilbake til hovedstaden Vagharshapat, møtte Mesrob Mashtots Katholikos Sahak Partev (338 e.Kr. - 439 e.Kr.), sjefen for den armenske kirken, som tilbød St. Mesrob sin fulle støtte.

Sahak Partev var fra familien til St. Gregory the Enlightener, grunnleggeren av Amaras -klosteret. Han er medforfatter av det armenske alfabetet. På samme måte som St. Mesrop kanoniserte den armenske kirken Sahak Partev og armenere omtaler ham ofte som Sahak den store.

Den armenske kirkens formelle godkjenning av Mashtots forslag på synoden falt sammen med kong Vramshapuhs retur til hovedstaden fra sin tur til Mesopotamia. Der prøvde den armenske monarken å mekle en kontrovers knyttet til eksil av St. John Chrysostomus av Aelia Eudoxia (død i 404 e.Kr.). keiserinne -konsorten til den bysantinske keiseren Arcadius.

Middelalderforfattere rapporterer at mens han var i Mesopotamia, fant kong Vramshapuh ut om eksistensen av et visst gammelt armensk skrift, i besittelse av biskop Daniel av Edessa. Kongen fikk vite om synodens beslutning. Deretter sendte han sin fortrolige Vahrich Khaduni til Mesopotamia for å ta med et utvalg av Daniels brev til det kongelige hoffet for inspeksjon av St. Mashtots og St. Sahak.

Opprinnelsen til det Danielianske manuset er fortsatt et spørsmål om intens akademisk debatt siden ingen prøver av det overlevde.

Det er kjent - fra Koryun og Movses Khorenatsi, og andre forfattere også - at manuset hadde blitt tilpasset for armensk. Ordningen av bokstavene var også i rekkefølge etter det greske alfabetet. Mønsteret som St. Mesrob brukte for alle de tre alfabetene han skapte.

Den vanligste hypotesen om kilden til det Danielianske manuset antyder at det representerte et tidligere armensk skriftsystem. Semittisk kalligrafi var grunnlaget. Den ble imidlertid forlatt i antikken på grunn av den største mangelen - manglende evne til å gjenspeile den fonetiske strukturen til armensk korrekt. Eller alternativt ble det glemt på grunn av at staten ikke støttet spredningen og populariseringen.

Mesrobbs disippel Koryun opplyser at da det Danielianske manuset ankom Armenia, begynte læreren hans å bruke bokstavene uten forsinkelse.

Imidlertid gjorde de iboende ufullkommenhetene i det Danielianske skrivesystemet St. Mesrob undervisnings- og oversettelsesarbeid uproduktivt.

Etter to år med sliter med biskop Daniels manus, forlot St. Mesrob Armenia på sin egen tur til Mesopotamia. Deretter begynte han å søke veiledning fra greske og syriske retorikere i byene Edessa og Samosata.

Og det var i Samosata, i 406 e.Kr., der St. Mesrob, etter mange diskusjoner og konsultasjoner med sin tids beste sinn, kom med den endelige versjonen av det armenske alfabetet. Middelalderhistorikere klarte aldri å skildre denne hendelsen som et uttrykk for guddommelig vilje.

Armensk alfabetmonument

Armensk alfabetmonument

Det armenske alfabetmonumentet er viet til opprettelsen av alfabetet av Mesrop Mashtots. Det ble bygget i 2005 på den østlige skråningen av Aragats -fjellet, i landsbyen Artashavan.

Den består av 39 steinskårne statuer av de armenske bokstavene. I henhold til planen til den berømte arkitekten Jim Torosyan, ble monumentet grunnlagt for å feire 1600 -årsjubileet for det armenske alfabetet. Det ble også designet av ham.

Foruten bokstavene er det også andre skulpturer i parken. “Tumanyan med sine helter ”, “Gregory the Illuminator ”, “Opprettelse av bokstavene, 405 ”, “Khachatur Abovyan ” og “Mkhitar Gosh ”.

Hvis du går litt oppover fra monumentet, vil du se det 33 meter høye korset som symboliserer Jesu Kristi alder på den tiden han ble korsfestet. Den består av 1711 store og små metallkors som symboliserer alderen til det kristne Armenia.

ARMENISK SPRÅK

Det armenske språket har tre faser.

Alle er resultatet av den naturlige utviklingen av språk. R:

Først

Klassisk armensk eller “Grabar ”. Armenere brukte det fra 5. til 19. århundre.

Det er “ språket av bøker ” (vitenskapelig språk i middelalderen) med lån fra de iranske språkene. Den armenske kirken bruker den fortsatt.

Denne perioden var veldig rik på religiøse arbeider. et godt eksempel er oversettelsen av Bibelen. Det kalles “Queen of Translations ” på grunn av språkets skjønnhet og perfeksjon. På grunn av dens troskap mot teksten.

Sekund

Midt -armensk. Brukes fra 11. til 15. århundre.

Det var “ språket i landet ” eller “vulgar ” språk for vanlige mennesker. Den erstattet gradvis den skriftlige formen. Midt -armensk ble også et litterært språk på 1800 -tallet.

Tredje

Moderne armensk eller “Ashkharabar ” begynte på 1800 -tallet. Den har to grener:

Talt i Armenia, basert på dialekten til Jerevan.
Talt av diaspora etter folkemordet i 1915, basert på dialekten av Konstantinopel. Nå bruker vestlige armenere det.

Armensk danner en uavhengig gren av den indoeuropeiske språkfamilien. Armensk ligner mest på gresk. Den har imidlertid mange lånte ord fra slike indo-iranske språk som Pushto og persisk. Faktisk, i de veldig tidlige periodene av klassifiseringen, anså folk armensk som et iransk språk på grunn av det store antallet iranske lånord.

Lydsystemet til armensk er atypisk for indoeuropeiske språk. Det har ejektiv lyder. Ejektiver er lyder man kan lage ved å bruke stemmebåndene (ikke lungene) for å skyve ut luft. Armensk har syv nominelle saker. Språket skiller to tall, entall og flertall.

I tillegg har ikke armensk et grammatisk kjønn. Posisjonen til den ubestemte artikkelen varierer mellom østlig og vestlig armensk. I den østlige varianten går den foran substantivet, i den vestlige følger den substantivet.

Hver verbstamme har to former, kalt baser. En for den enkle fortiden og fortiden. Den andre for alle andre tider, stemninger og partisipp. Word order in Armenian is subject-verb-object.

In Armenian, though, the subject of the sentence usually comes in front of the verb or action. For example, “I like food” would be “I food like”.

There is also the double negative in the language.

So, “Nobody came” would be “Nobody didn’t come”.

Today about six million people speak Armenian, although the total population of the Republic of Armenia is only 3 million (94 % are ethnic Armenian). Thus, nearly half of Armenian speakers today live outside their historic homeland, mostly in Iran (370,000), Syria (299,000), Lebanon (235,000), Egypt (100,000), and the United States (175,000).

The creation of the Armenian alphabet was a very important event for Armenians. It was the key that allowed Armenians to preserve their culture and identitet. Therefore, they had an exceptional longevity while others disappeared.


The Armenian name of the Lord

The earliest attestation of the sign has been found on petroglyphs in Metsamor, Armenia (see pictures below) and has been dated to 3.000 BCE. The sign itself was known for it’s use by Mithraic priests in pre-Christian Armenia. Later, during the creation of the Armenian Alphabet (405 A.D.), Mesrob Mashtots incorporated it into the Armenian alphabet and gave it a sacred place as the 7th letter of the alphabet. As such it was adopted by the Armenian Church and to date can be admired on top of the altars of Armenian Churches. Its significance to the Church is well explained by the following article.

Sign on a marble Khatchkar (Cross Stone) in the Holy Etchmiadzin.

If you walk into any given Armenian Orthodox Church, you may notice something over the altar, or at least most of them. You may either see the single letter ‘Eh’ (Է) directly at the top, such as the picture to the left demonstrates, or you may see the words ‘Asdvadz Ser Eh’ (in Armenian letters) with the English translation ‘God Is Love’ following it. In the case of the latter, the letter ‘Eh’ (Է) is still directly above the altar.

What is so special about the letter ‘Eh’ (Է) that it deserves such a prominent place over the church altar? First, let’s look at its meaning. In the phrase ‘God is Love’, the word for is is ‘eh’, thus, ‘Asdvadz Ser Eh’ (transliteration: ‘God Love Is’). So, the letter/word ‘Eh’ (Է) literally means ‘is’ or ‘he is’, which , to those familiar with the Old Testament, may sound like a reference to God Himself.

In Exodus chapter 3, the prophet Moses encountered God in the burning bush. As God was instructing Moses to deliver His people from Egypt, Moses asked, “If I come to the

Altar of the Armenian Church of the Forty Martyrs, Aleppo

Israelites and say to them, ‘The God of your ancestors has sent me to you,’ and they ask me, ‘What is his name?’ what shall I say to them?” God said to Moses, “I am who I am.” He said further, “Thus you shall say to the Israelites, ‘I am has sent me to you.’

God told Moses that His name is ‘I am’, or technically ‘Is’, or ‘He Who Is’. Thus, God is a being who just IS, and it is only the eternal God who can call Himself by this name. In Armenian, it is the letter/word ‘Eh’ (Է) that serves as the name for ‘I am’ or ‘he is’, and just as Moses realized the ‘Eh’ (Է) to be dwelling in the burning bush, so too does the Armenian Church realize that God (Eh) dwells at the church altar.

Furthermore, ‘Eh’ (Է), when pronounced, makes the sound of a breath, and so the idea of God being the breath of life is attached to this letter. Also, the letter ‘Eh’ (Է) happens to be the 7th letter of the Armenian alphabet. Symbolically, 7 is known as the number of perfection, or completion. Throughout the Bible, the number 7 is attributed to several acts of God, and to God Himself, so the letter ‘Eh’ (Է) takes on even further significance.Thus, for the Armenian Church, the letter ‘Eh’ (Է) and its meaning is considered to be Holy. It is not only symbolic, but ‘Eh’ (Է) is the name of God.

Another interesting fact in the Armenian alphabet, only the letter Է (Ē) can be added as a prefix or a suffix and form a new word. There is no other letter that can be applied in such manner according to the rules of Armenian grammar. Therefore, Է (Ē), is not only a simple letter or a character, but is also a Word in and of itself.

Etymology according to Wikipedia: Old Armenian է (ē), from Proto-Indo-European *h₁es- (“to be”).

Armenian letter Է (Ē) found in Metsamor (3,000 BCE) Sketch of the Armenian letter Է (Ē) found in Metsamor (3,000 BCE)

Innhold

Mesrop Mashtots was born in a noble family ("from the house of an azat" according to Anania Shirakatsi) in the settlement of Hatsekats in Taron [8] (identified as the village of Hac'ik in the Mush plain), [9] and died in Vagharshapat. He was the son of a man named Vardan. [10] Koryun, his pupil and biographer, tells us that Mashtots (in his work he does not mention the name Mesrop) received a good education, and was versed in the Greek and Persian languages. [8] On account of his piety and learning Mesrop was appointed secretary to King Khosrov IV. His duty was to write in Greek and Persian characters the decrees and edicts of the sovereign.

Leaving the court for the service of God, he took holy orders, and withdrew to a monastery with a few chosen companions. There, says Koryun, he practiced great austerities, enduring hunger and thirst, cold and poverty. He lived on vegetables, wore a hair shirt, slept upon the ground, and often spent whole nights in prayer and the study of the Holy Scriptures. This life he continued for a few years.

Armenia, so long the battle-ground of Romans and Persians, lost its independence in 387, and was divided between the Byzantine Empire and Persia, about four-fifths being given to the latter. Western Armenia was governed by Byzantine generals, while an Armenian king ruled, but only as feudatory, over Persian Armenia. The Church was naturally influenced by these violent political changes, although the loss of civil independence and the partition of the land could not destroy its organization or subdue its spirit. Persecution only quickened it into greater activity, and had the effect of bringing the clergy, the nobles, and the common people closer together. The principal events of this period are the invention of the Armenian alphabet, the revision of the liturgy, the creation of an ecclesiastical and national literature, and the readjustment of hierarchical relations. Three men are prominently associated with this work: Mesrop, Patriarch Isaac, and King Vramshapuh, who succeeded his brother Khosrov IV in 389. In 394, with the help of blessing of Armenia's Catholicos, Sahak Partev, Mesrop set out on a mission of spreading the word of God to a pagan or semi-pagan people.

Mesrop, as noted, had spent some time in a monastery preparing for a missionary life. With the support of Prince Shampith, he preached the Gospel in the district of Goghtn near the river Araxes, converting many heretics and pagans. However, he experienced great difficulty in instructing the people, for the Armenians had no alphabet of their own, instead using Greek, Persian, and Syriac scripts, none of which was well suited for representing the many complex sounds of their native tongue. Again, the Holy Scriptures and the liturgy, being written in Syriac, were, to a large extent, unintelligible to the faithful. Hence the constant need of translators and interpreters to explain the Word of God to the people.

Mesrop, desirous to remedy this state of things, resolved to invent a national alphabet, in which undertaking Isaac and King Vramshapuh promised to assist him. It is hard to determine exactly what part Mesrop had in the fixing of the new alphabet. According to his Armenian biographers, he consulted Daniel, a bishop of Mesopotamia, and Rufinus, a monk of Samosata, on the matter. With their help and that of Isaac and the king, he was able to give a definite form to the alphabet, which he probably adapted from the Greek. Others, like Lenormant, think it derived from the Avestan. Mesrop's alphabet consisted of thirty-six letters two more (long O and F) were added in the twelfth century.

Medieval Armenian sources also claim that Mashtots invented the Georgian and Caucasian Albanian alphabets around the same time. Most scholars link the creation of the Georgian script to the process of Christianization of Iberia, a core Georgian kingdom of Kartli. [11] The alphabet was therefore most probably created between the conversion of Iberia under King Mirian III (326 or 337) and the Bir el Qutt inscriptions of 430, [12] contemporaneously with the Armenian alphabet. [1. 3]

The first sentence in Armenian written down by St. Mesrop after he invented the letters is said to be the opening line of Solomon’s Book of Proverbs:

Ճանաչել զիմաստութիւն եւ զխրատ, իմանալ զբանս հանճարոյ:
Čanačʿel zimastutʿiwn ew zxrat, imanal zbans hančaroy.
«To know wisdom and instruction to perceive the words of understanding.»

The invention of the alphabet around 405 was the beginning of Armenian literature, and proved a powerful factor in the upbuilding of the national spirit. "The result of the work of Isaac and Mesrop", says St. Martin, [15] "was to separate for ever the Armenians from the other peoples of the East, to make of them a distinct nation, and to strengthen them in the Christian Faith by forbidding or rendering profane all the foreign alphabetic scripts which were employed for transcribing the books of the heathens and of the followers of Zoroaster. To Mesrop we owe the preservation of the language and literature of Armenia but for his work, the people would have been absorbed by the Persians and Syrians, and would have disappeared like so many nations of the East".

Anxious that others should profit by his discovery, and encouraged by the patriarch and the king, Mesrop founded numerous schools in different parts of the country, in which the youth were taught the new alphabet. It is historically proven, that Saint Mesrop himself taught in Amaras monastery of Artskah region of Armenia (located in contemporary Martuni region of unrecognized Nagorno-Karabakh Republic). [ trenger Kilde ] But his activity was not confined to Eastern Armenia. Provided with letters from Isaac he went to Constantinople and obtained from the Emperor Theodosius the Younger permission to preach and teach in his Armenian possessions. Having returned to Eastern Armenia to report on his missions to the patriarch, his first thought was to provide a religious literature for his countrymen. Having gathered around him numerous disciples, he sent some to Edessa, Constantinople, Athens, Antioch, Alexandria, and other centres of learning, to study the Greek language and bring back the masterpieces of Greek literature. The most famous of his pupils were John of Egheghiatz, Joseph of Baghin, Yeznik, Koryun, Moses of Chorene, and John Mandakuni.

The first monument of this Armenian literature is the version of the Holy Scriptures. Isaac, says Moses of Chorene, made a translation of the Bible from the Syriac text about 411. This work must have been considered imperfect, for soon afterwards John of Egheghiatz and Joseph of Baghin were sent to Edessa to translate the Scriptures. They journeyed as far as Constantinople, and brought back with them authentic copies of the Greek text. With the help of other copies obtained from Alexandria the Bible was translated again from the Greek according to the text of the Septuagint and Origen's Hexapla. This version, now in use in the Armenian Church, was completed about 434.

The decrees of the first three councils — Nicæa, Constantinople, and Ephesus — and the national liturgy (so far written in Syriac) were also translated into Armenian, the latter being revised on the liturgy of St. Basil, though retaining characteristics of its own. Many works of the Greek Fathers also passed into Armenian. The loss of the Greek originals has given some of these versions a special importance thus, the second part of Eusebius's Chronicle, of which only a few fragments exist in the Greek, has been preserved entirely in Armenian. In the midst of his literary labors Mesrop revisited the districts he had evangelized in his earlier years, and, after the death of Isaac in 440, looked after the spiritual administration of the patriarchate. He survived his friend and master by only six months. The Armenians read his name in the Canon of the Liturgy, and celebrate his memory on 19 February.

Saint Mashtots is buried at a chapel in Oshakan, a historical village 8 km (5.0 miles) southwest from the town of Ashtarak.

Saint Mesrop is listed officially in the Roman Martyrology of the Roman Catholic Church his feast day is February 17.

Virtually every town in Armenia has a street named after Mashtots. In Yerevan, Mashtots Street is one of the most important in the city center, which was previously known as Lenin Street (Lenin Prospect). There is a statue to him at the Matenadaran, one at the church he was buried at in Oshakan village, and one at the monument to the alphabet found on the skirts of Mt. Aragats north of Ohanavan Village. Stamps have been issued with his image by both the Soviet Union and by post-Soviet Armenia.

The Order of St. Mesrop Mashtots, established in 1993, is awarded for significant achievements in economic development of the Republic of Armenia or for accomplishments, such as in science, culture, education or public service, and for activities promoting those fields.

Mashtots also produced a number of liturgical compositions. Some of the works attributed to him are: «Մեղայ քեզ Տէր» (Meġay k’ez Tēr, “I have sinned against you, Lord”), «Ողորմեա ինձ Աստուած» (Voġormea inj Astuac, “Have mercy on me, God”), «Անկանիմ առաջի քո» (Ankanim aṙaǰi k’o, “I kneel before you”) and «Ողորմեա» (Voġormea, “Miserere”), all of which are hymns of repentance. [ trenger Kilde ]


How Armenia &ldquoInvented&rdquo Christendom

ONLY A WEEK PRIOR TO HIS ATTACK on Poland in September, 1939, Adolf Hitler reportedly delivered a secret talk to members of his General Staff, urging them to wipe out the Polish race. “After all,” he argued, “who remembers today the extermination of the Armenians?”

Hitler was referring to the genocide of nearly 1.5 million Armenian Christians at the hands of Ottoman Turks from 1915 to 1923 in what is now eastern Turkey. Turkish authorities deny the atrocities ever took place, but the story of bloodbath in Armenia is one of the well-documented tragedies of our time.

Still, it’s unfortunate that Armenia (today located directly east of Turkey and west of the Caspian Sea) is now known for this story above any other. It says nothing about the people of Armenia, or the part they have played in global Christianity. For contribute they did, in a manner that might surprise even a seasoned church historian.

Tortured for Christ

No man has more stature in the Armenian church today than Gregory the Illuminator. While not the first to bring Christianity to Armenia, Gregory is, at least in the minds of Armenians, the nation’s spiritual father and the people’s patron saint.

Born into a wealthy family around 257, Gregory nevertheless had a rough beginning—his biographer, Agathangelos, tells us Gregory’s father murdered the Armenian king and paid for it with his life. But the boy was rescued from the chaos following the murder, and his new guardians raised him as a Christian in Cappadocia (east-central Turkey). There, according to Agathangelos, Gregory “became acquainted with the Scriptures of God, and drew near to the fear of the Lord.”

When Gregory’s tutors told him of his father’s wickedness, Gregory approached the murdered king’s son, Tiridates, to offer his service (all the while concealing his identity). Tiridates accepted Gregory’s offer, but when Gregory refused to worship Anahit, an idol the king had raised in gratitude for military successes, Tiridates became furious: “You have come and joined us as a stranger and foreigner. How then are you able to worship that God whom I do not worship?”

Tiridates tortured Gregory, hanging him upside-down and flogging him, then fastening blocks of wood to his legs and tightening them. When these tactics failed, he tried even more gruesome measures. Still the saint refused to bow the knee. Tiridates then learned that Gregory was the son of his father’s murderer, and he ordered that the missionary be thrown into a “bottommost pit” filled with dead bodies and other filth. There Gregory sat for 13 years, surviving only on bread a widow threw down each day after receiving instruction to do so in a dream.

Converting the King

At about this time a beautiful woman named Rhipsime arrived in Armenia, fleeing an enforced marriage to the Roman emperor Diocletian. Tiridates took a liking to her too, and took her forcibly when she refused to come to him. But “strengthened by the Holy Spirit,” she fought off his advances and escaped. Furious, Tiridates ordered her execution, and that night Rhipsime burned at the stake. Her abbess Gaiane soon followed her in death, along with 35 other companions.

The king, still lusting after Rhipsime, mourned her death for six days, then prepared to go hunting. But God visited on him a horrible punishment—Agathangelos calls it demon possession—reducing him to insanity and throwing his court into chaos. Tiridates’ sister had a vision to send for Gregory, imprisoned so long ago. People laughed at the idea Gregory might still be alive, but recurrent visions finally convinced a nobleman, Awtay, to visit his pit. Astonished to find the missionary living, Awtay brought him to meet the king, who was feeding with swine outside the city.

Tiridates, along with other possessed members of his court, rushed at Gregory. But Gregory “immediately knelt in prayer, and they returned to sobriety.” Tiridates then pleaded for Gregory’s forgiveness, and the king and his whole court repented of their sin and confessed faith in Christ.

Assessing Gregory’s Legacy

Scholars disagree over how much Agathangelos’s history can be taken at face-value. After all, he wrote his book in 460 (Tiridates is believed by Armenians to have converted in 301), and much of his story has elements of hagiography that lead one to wonder whether the events ever happened. But even skeptics acknowledge that Gregory was a real person with considerable ecclesiastical influence in Armenia—the signature of his son and successor Aristakes can be found among those ratifying the Council of Nicaea in 325. And even if we can document little about the man, his pre-eminence among Armenia’s heroes of the faith is unassailable.

Hvorfor? First, Gregory persuaded the king to build a string of churches across Armenia, beginning with Holy Etchmiadzin— according to some scholars the oldest cathedral site in the world and an important pilgrimage site for all Armenians. The seat of the Armenian church would pass to other cities, but Gregory “established” Christianity in Armenia via this church.

Gregory also introduced Christian liturgy to Armenia. These rites consisted of psalmody, scriptural readings, and prayers recited in Greek or Syriac. After Mesrop Mashtots invented an Armenian alphabet at the beginning of the fifth century, both the Bible and the liturgy were translated into the Armenian language.

Most importantly, Gregory set in motion the mass conversion of Armenia to Christianity. According to Agathangelos, the king ordered all pagan shrines to be torn down, and Gregory proceeded to baptize more than 190,000 people into the new faith. Whether the nation converted as quickly as Agathangelos implies is difficult to discern. Certainly by the fifth century, Armenia was well on its way to becoming a “Christian” nation.

Armenia is an ancient—if not the oldest—model for what we now call Christendom. Church historian Kenneth Scott Latourette notes that the Armenian church “was an instance of what was to be seen again and again, a group adoption of the Christian faith engineered by the accepted leaders and issuing in an ecclesiastical structure which became identified with a particular people, state, or nation.”

Certainly the Roman Empire is a prime example of this, but Armenia is at least as old, and perhaps a more impressive example given the invasions and persecution it endured at the hands of the Turks (and before them, Arabs and Persians). Indeed even Byzantium attempted to bring Armenia within its orbit, but the nation resisted, arguing that its apostolic origins were on par with Rome.

So lest you assume Rome is our first example of Christendom, think again. Long may Armenia’s church endure. CH

By Steven Gertz

[Christian History originally published this article in Christian History Issue #85 in 2005]


Armenia Churches

One of Armenia’s nicknames is the “land of churches.” The country has over 4000 churches and monasteries. It is the home of the oldest cathedral in the world, Echimiazin Armenian Apostolic Church.

There’s also the Zvartnots Ruins, which UNESCO has listed as a heritage site. It was the first circular three-story church. It lasted only three centuries before an earthquake destroyed it.

Armenians later learned to build more stable rectangular-based churches. The new structures could better withstand the shaking of the earth.


What Do We Know About the Ancient Armenian Version of the Bible?

EDWARD D. ANDREWS (AS in Criminal Justice, BS in Religion, MA in Biblical Studies, and MDiv in Theology) is CEO and President of Christian Publishing House. He has authored over 140 books. Andrews er sjefoversetter for den oppdaterte amerikanske standardversjonen (UASV).

As a brief overview of versions, we have the Syriac versions (an Aramaic dialect) from the second century onward, the Latin versions with the Old Latin from the latter part of the second century onward. Eusebius Hieronymus, otherwise known as Jerome gave us a revision of the Old Latin version in 383 C.E. By the third century, the first translation of the Greek NT was published in Coptic. The Gothic version was produced during the fourth century. The Armenian version of the Bible dates from the fifth century and was likely made from both the Greek and Syriac texts. The Georgian version was finished at the end of the sixth century, which exhibited Greek influence, but it had an Armenian and Syriac source. The Ethiopic version was produced about the fourth or fifth century. There are various old Arabic versions. Translations of parts of the Bible into Arabic were produced about the seventh century, but the earliest evidence is that of a version made in Spain in 724. The Slavonic version was produced in the ninth century by the two brothers, Cyril and Methodius. Keep in mind, most scholars would argue that the Syriac versions and the Latin versions are generally speaking the most important when it comes to textual studies.

The Armenian Version of the Bible designated by (arm) dates from the early fifth century C.E., which includes all of the New Testament and was likely, prepared from both Greek and Syriac texts. It is often called the “queen of the versions” and many regards it as both beautiful and accurate. The New Testament is a very literal translation, which, of course, is quite helpful to textual criticism.

The Armenian Bible is due to Saint Mesrob’s early-5th-century translation. The first monument of Armenian literature is the version of the Holy Scriptures. Isaac, says Moses of Chorene, made a translation of the Bible from the Syriac text about 411. This work must have been considered imperfect, for soon afterward John of Egheghiatz and Joseph of Baghin were sent to Edessa to translate the Scriptures. They journeyed as far as Constantinople and brought back with them authentic copies of the Greek text. With the help of other copies obtained from Alexandria, the Bible was translated again from the Greek according to the text of the Septuagint and Origen’s Hexapla. This version, now in use in the Armenian Church, was completed about 434.

The first sentence in Armenian written down by St. Mesrop after he invented the letters is said to be the opening line of Solomon’s Book of Proverbs:

Ճանաչել զիմաստութիւն եւ զխրատ, իմանալ զբանս հանճարոյ:

Čanačʿel zimastutʿiwn ew zxrat, imanal zbans hančaroy.

“To know wisdom and instruction to perceive the words of understanding.”

Armenia claims the honor of being the first kingdom to accept Christianity as its official religion. The founder of Armenian Christianity was Gregory the Illuminator (ca. 257-331), an Armenian of royal lineage who had received Christian training at Caesarea in Cappadocia. Toward the end of the third century, he returned to his native land in order to undertake missionary work. Among his converts verts was Tiridates I, king of Armenia, who then sent out a herald to command all his subjects to adopt Christianity. Thus, by royal edict, Christianity was made the established religion of Armenia and was embraced by the populace through wholesale baptisms.

In his program of evangelism, Gregory was assisted by co-workers workers from various backgrounds-Armenians trained in Hellenistic culture as well as Armenians under Syrian influence. During this period, before the invention of the Armenian alphabet, hooks and documents existed only in Greek and Syriac, and their translation was left to oral interpretation. Consequently, it was through such cultural bridges that the Armenians received both Greek and Syriac Christianity, as well as the literature of both these peoples.

The earliest attempt to construct an Armenian alphabet was made by a certain Bishop Daniel. Since he was a Syrian, he probably ably took the Aramaic alphabet as a pattern. According to the historian Koriun, the alphabet was found to be unsuitable for representing the sounds of the Armenian language. The foundation of Armenian literature, including the translation of the Bible, dates from the early part of the fifth century. The chief promoters of this cultural development were the catholicos (primate) of the Armenian Church, Sahak (ca. 350-439), a descendent of Gregory the Illuminator, and Sahak’s friend and helper, Mesrop (Mesrob or Mashtotz, ca. 361-439), who had exchanged a military career for the life of a monk, missionary, and teacher.

At length and with the help of a Greek hermit and calligrapher, Rufanos of Samosata, about A.D. 406 Mesrop succeeded in producing ing an Armenian alphabet of thirty-six letters, twenty letters coming ing directly from Greek, twelve others being formed according to a Greek model, and four being taken from Syriac.

After creating the Armenian alphabet, Mesrop gathered about him a band of keen scholars. Sending some of them to Edessa, to Constantinople, and as far as Rome in search of manuscripts of the Scriptures and of ecclesiastical and secular writers, he inaugurated a program of translation that enriched and consolidated Armenian culture. The first book of the Bible that Mesrop translated was the Book of Proverbs, which was followed by the New Testament. With the help of Sahak and perhaps other translators, the rest of the Old Testament was finished about 410-14.

Among noteworthy features of the Armenian version of the Bible was the inclusion of certain books that elsewhere came to be regarded as apocryphal. The Old Testament included the History of Joseph and Asenath and the Testaments of the Twelve Patriarchs, and the New Testament included the Epistle of the Corinthians to Paul and a Third Epistle of Paul to the Corinthians.

Many other uncanonical writings of the Old Testament are preserved served in Armenian manuscripts. These include The Book of Adam, The History of Moses, The Deaths of the Prophets, Concerning King Solomon, mon, A Short History of the Prophet Elias, Concerning the Prophet Jeremiah, The Vision of Enoch the Just, and The Third Book of Esdras (being chapters 3-14 of Second Esdras in the Apocrypha of the King James Version and including in chapter 7 the lost section of verses 36 to 105). – Bruce Metzger. The Bible in Translation : Ancient and English Versions (p. 40-41).

Isaac or Sahak of Armenia (354–439) was the Patriarch of the Armenian Apostolic Church. Even though Sahak had been abandoned as an orphan at an early age, he still managed to come away with an exceptional literary education in Constantinople, especially in the Eastern languages. Around the time that Sahak was elected as the Patriarch of the Armenian Apostolic Church, the Armenians were suffering serious difficult times. In 387, Armenia had been divided between the Byzantine Empire and Persia. On the Byzantine side, Armenians were not allowed to use the Syriac language, which had to be replaced with the Greek language. This greatly affected their worship, as well as Hellenizing the Armenians in the Byzantine territory. On the Persian side, the Armenians were prohibited from using Greek, with Syriac being the chosen language. This could have greatly influenced the culture of the Armenians, removing their national unity. Sahak sponsored Saint Mesrop (c. 362-440), an Armenian linguist, who invented the Armenian alphabet (c. 405). After that, Mesrop began to translate the Christian Bible. This was a monumental step in strengthening the Armenian national identity.

The Armenian version has a record number of copies, at 1,244 cataloged by Rhodes (with hundreds more in the Soviet Union). It is an accurate and literal rendering of the Greek New Testament. Over one hundred of the Armenian manuscripts stop at verse 8 at the end of Mark chapter 16. “One copy of the Armenian Gospels, dated to A.D. 989, says that the last twelve verses of Mark 16 were added by “the presbyter Ariston” (who is mentioned by Papias in the early second century as one of the disciples of the Lord).” [1]

Original Greek Writings and Early Copies

Early Papyri100-175 C.E. (P 4/64/67 P 32 P 46 P 52 P 66 + P 75+ P77/103 P 87 P 90 P 98 P 109 P 118 P 137 P 104

175-250 C.E. P 8 P 9 P 12 P 15 P 16 P 17 P 18 P 19 P 24 P 28 P 37 P 50 P 51 P 53 P 70 P 78 P 80 P 86 P 88 P 89 P 91 P 92 P 114 P 119 P 120 P 129 P 131 P 132 P 134

250-300 C.E. P 3 P 6 P 7 P 10 P 21 P 54 P 62 P 81 P 93 P 94 P 102 P 112 P 117 P 122 P 123 P 127 P 130 P 139

Ancient Versions

Syriac Versions—Curetonian, Philoxenian, Harclean,
Old Latin
Palestinian, Sinaitic, Peshitta
Coptic Versions
Gothic Version
Armenian Version
Georgian Version
Ethipic Version

Early Greek Uncial MSS.—Vatican 1209 (B), Sinaitic (א), Alexandrine (A), Ephraemi Syri rescriptus (C), Bezae (D), etc.

Latin Vulgate
Sixtine and Clementine Revised Latin Texts

Greek Cursive MSS.

Fam. 1. Early in the twentieth century, family of witnesses that includes manuscripts 1, 118, 131, and 209
Fam. 1. 3. 13, 69, 124, 230, 346, 543, 788, 826, 983, 1689, and 1709). They were copied between the eleventh and fifteenth centuries
MS. 28. Eleventh cenrury
MS. 33. Ninth century
MS. 61. Det 16. århundre
MS. 69. 1400 -tallet
MS. 81. 1044 C.E.
MS. 157. 1122 C.E.
THOUSANDS MORE ….

Critical Texts

[1516] Erasmus Text
[1522] Textus Receptus
[1550] Stephanus Text

[1774–1775] Griesbach Greek New Testament
[1881] Westcott and Hort Greek New Testament
[1943–1977] Bover Greek New Testament – 5th edition
[1933–1984] Merk Greek New Testament – 10th edition
[1898–2012] Nestle-Aland Greek New Testament – 28th edition
[1966–2015] United Bible Societies Greek New Testament – 5th edition

English Translations

The Wycliffite Bible (1382 1388)
Tyndale and the First Printed English New Testament (1526)
Coverdale and the First Complete Printed Bible in English (1535)
Matthew’s Bible (1537)
Taverner’s Bible (1539)
The Great Bible (1539)
Edmund Becke’s Bibles (1549 1551)
The Geneva Bible (1560)
The Bishops’ Bible (1568)
The Rheims-Douay Bible (1582-1610)
The King James Bible (1611) – Revision of Early English Translations

Between the King James Bible and the Revised Version

Edward Harwood’s New Testament (1768)
Charles Thomson’s Bible (1808)
Noah Webster’s Bible (1833)
Julia E. Smith’s Bible (1876)
The British Revised Version (1881-85)
American can Standard Version (1901)

Early Modern English Versions

The Twentieth Century New Testament (1901 1904)
Weymouth’s New Testament in Modern Speech (1903)
Moffatt’s Translation of the Bible (1913 1924-25) 25)
Smith and Goodspeed’s American Translation (1923 1927)
The Revised Standard Version (1952)
The Jerusalem Bible (1966)
The New American Bible (1970)
The New English Bible (1970)
The New International Version (1978)
Jewish Translations 142 Translations Sponsored by the Jewish Publication Society (1917 1985)
Heinz W. Cassirer’s New Testament (1989)
David H. Stern’s Complete Jewish Bible (1998)
The Lexham English Bible (2012)

Revision after Revision

The New American Standard Bible (1971 updated ed. 1995, 2020)
The New Jerusalem Bible (1985)
Revised New Testament, New American Bible (1986)
The Revised English Bible (1989)
The New Revised Standard Version (1990)
The English Standard Version (2001)
The Christian Standard Bible (2017)

[1] Paul D. Wegner, A Student’s Guide to Textual Criticism of the Bible: Its History, Methods & Results (Downers Grove, IL: InterVarsity Press, 2006), 281.

(Wegner 2006, p. 271) Location of the Origins of the Versions

Please Help Us Keep These Thousands of Blog Posts Growing and Free for All


The Church of Armenia

Formerly Armenian Patriarch of Constantinople (Istanbul)

History of Armenian Bible

Armenia was in large measure Christianized by Gregory Lousavorich ("the Illuminator": consecrated 302 AD died 332), but, as Armenian had not been reduced to writing, the Scriptures used to be read in some places in Greek, in others in Syriac, and translated orally to the people. A knowledge of these tongues and the training of teachers were kept up by the schools which Gregory and King Tiridates had established at the capital Vagharshapat and elsewhere. As far as there was any Christianity in Armenia before Gregory's time, it had been almost exclusively under Syrian influence, from Edessa and Samosata. Gregory introduced Greek influence and culture, though maintaining bonds of union with Syria also.

When King Sapor of Persia became master of Armenia (378 AD), he not only persecuted the Christians most cruelly, but also, for political reasons, endeavored to prevent Armenia from all contact with the Byzantine world. Hence his viceroy, the renegade Armenian Merouzhan, closed the schools, proscribed Greek learning, and burnt all Greek books, especially the Scriptures. Syriac books were spared, just as in Persia itself but in many cases the clergy were unable to interpret them to their people. Persecution had not crushed out Christianity, but there was danger lest it should perish through want of the Word of God. Several attempts were made to translate the Bible into Armenian. In 397 the celebrated Mesrob Mashtots and Isaac (Sachak) the Catholicos resolved to translate the Bible. Mesrob had been a court secretary, and as such was well acquainted with Pahlavi, Syriac and Greek, in which three languages the royal edicts were then published. Isaac had been born at Constantinople and educated there and at Caesarea. Hence he too was a good Greek scholar, besides being versed in Syriac and Pahlavi, which latter was then the court language in Armenia. But none of these three alphabets was suited to express the sounds of the Armenian tongue, and hence, an alphabet had to be devised for it.

A council of the nobility, bishops and leading clergy was held at Vagharshapat in 402, King Vramshapouch being present, and this council requested Isaac to translate the Scriptures into the vernacular. By 406, Mesrob had succeeded in inventing an alphabet--practically the one still in use--principally by modifying the Greek and the Pahlavi characters, though some think the Palmyrene alphabet had influence. He and two of his pupils at Samosata began by translating the Book of Proverbs, and then the New Testament, from the Greek Meanwhile, being unable to find a single Greek manuscript in the country, Isaac translated the church lessons from the Peshitta Syriac, and published this version in 411. He sent two of his pupils to Constantinople for copies of the Greek Bible. These men were present at the Council of Ephesus, 431 AD. Probably Theodoret (De Cura Graec. Affect., I, 5) learned from them what he says about the existence of the Bible in Armenian. Isaac's messengers brought him copies of the Greek Bible from the Imperial Library at Constantinople--doubtless some of those prepared by Eusebius at Constantine's command. Mesrob Mashtots and Isaac, with their assistants, finished and published the Armenian (ancient) version of the whole Bible in 436. La Croze is justified in styling it Queen of versions Unfortunately the Old Testament was rendered (as we have said) from the Septuagint, not from the Hebrew. But the Apocrypha was not translated, only "the 22 Books" of the Old Testament, as Moses of Khorene informs us. This was due to the influence of the Peshitta Old Testament.

Not till the 8th century was the Apocrypha rendered into Armenian: it was not read in Armenian churches until the 12th. Theodotion's version of Daniel was translated, instead of the very inaccurate Septuagint. The Alexandrine text was generally followed but not always.

In the 6th century the Armenian version is said to have been revised so as to agree with the Peshitta. Hence, probably in Mt 28:18 the King James Version, the passage, "As my Father hath sent me, even so send I you," is inserted as in the Peshitta, though it occurs also in its proper place ( Joh 20:21 ). It reads "Jesus Barabbas" in Mt 27:16,17 --a reading which Origen found "in very ancient manuscripts." It contains Lu 22:43,44 . As is well known, in the Etschmiadzin manuscript of 986 AD, over Mr 16:9-20 , are inserted the words, "of Ariston the presbyter" but Nestle (Text. Criticism of the Greek New Testament, Plate IX, etc.) and others omit to notice that these words are by a different and a later hand, and are merely an unauthorized remark of no great value.

Results of Circulation:

Mesrob's version was soon widely circulated and became the one great national book. Lazarus Pharpetsi, a contemporary Armenian historian, says he is justified in describing the spiritual results by quoting Isaiah and saying that the whole land of Armenia was thereby "filled with the knowledge of the Lord as the waters cover the sea." But for it, both church and nation would have perished in the terrible persecutions which have now lasted, with intervals, for more than a millennium and a half.

This version was first printed somewhat late: the Psalter at Rome in 1565, the Bible by Bishop Oskan of Erivan at Amsterdam in 1666, from a very defective MS other editions at Constantinople in 1705, Venice in 1733. Dr. Zohrab's edition of the New Testament in 1789 was far better. A critical edition was printed at Venice in 1805, another at Serampore in 1817. The Old Testament (with the readings of the Hebrew text at the foot of the page) appeared at Constantinople in 1892 ff.

Modern Armenian Versions.

There are two great literary dialects of modern Armenian, in which it was necessary to publish the Bible, since the ancient Armenian (called Grapar, or "written") is no longer generally understood. The American missionaries have taken the lead in translating Holy Scripture into both.

The first version of the New Testament into Ararat Armenian, by Dittrich, was published by the British and Foreign Bible Society at Moscow in 1835 the Psalter in 1844 the rest of the Old Testament much later. There is an excellent edition, published at Constantinople in 1896.

A version of the New Testament into Constantinopolitan Armenian, by Dr. Zohrab, was published at Paris in 1825 by the British and Foreign Bible Society. This version was made from the Ancient Armenian. A revised edition, by Adger, appeared at Smyrna in 1842. In 1846 the American missionaries there published a version of the Old Testament. The American Bible Society have since published revised editions of this version.


Se videoen: Opstandingsdag en Zijn Vervulling. Kerk van God