Kisttekstene

Kisttekstene


We are searching data for your request:

Forums and discussions:
Manuals and reference books:
Data from registers:
Wait the end of the search in all databases.
Upon completion, a link will appear to access the found materials.

De Kistekster (ca. 2134-2040 f.Kr.) er 1185 staver, besvergelser og andre former for religiøs skriving innskrevet på kister for å hjelpe den avdøde med å navigere i etterlivet. De inkluderer teksten kjent som Book of Two Ways som er det første eksemplet på kosmografi i det gamle Egypt, som gir kart over etterlivet og den beste måten å unngå farer på vei til paradis. Egyptolog Geraldine Pinch bemerker hvordan "disse kartene, som vanligvis ble malt på gulvet i kistene, er de tidligste kjente kartene fra noen kultur" og at Book of Two Ways "var intet mindre enn en illustrert guidebok til etterlivet" (15). De Book of Two Ways var ikke et eget verk, og ikke engang en bok, men detaljerte kart som tilsvarte resten av teksten malt inne i kisten.

Tekstene er delvis avledet fra tidligere Pyramidtekster (ca. 2400-2300 fvt) og inspirerte det senere verket kjent som Den egyptiske dødsbok (ca. 1550-1070 fvt). De ble først og fremst skrevet under den første mellomperioden i Egypt (2181-2040 fvt), selv om det er bevis på at de begynte å bli sammensatt mot slutten av Det gamle rike (ca. 2613-2181 fvt) og ville fortsette gjennom det tidlige mellomriket ( 2040-1782 fvt). I det nye rikets tid (ca. 1570-1069 f.Kr.), ville de bli erstattet av Book of the Dead som noen ganger ville være inkludert blant ens gravgods.

De Kistekster er viktige på en rekke nivåer, men først og fremst fordi de illustrerer det kulturelle og religiøse skiftet mellom Det gamle rike og den første mellomperioden i Egypt og tydeliggjør utviklingen av folks religiøse tro.

Det gamle rike og første mellomperiode

Det gamle kongeriket Egypt er godt kjent som 'Pyramidbyggernes alder'. Kong Sneferu (ca. 2613-2589 fvt) perfeksjonerte kunsten å bygge pyramide og sønnen Khufu (2589-2566 fvt) skapte den største av disse med sin store pyramide i Giza. Khufu ble fulgt av Khafre (2558-2532 fvt) og deretter Menkaure (2532-2503 fvt), som begge også reiste pyramider på stedet. Alle disse tre monumentene var omgitt av komplekser som inkluderte templer bemannet av presteskap, og i tillegg var det boliger for statsarbeiderne som jobbet på stedet. Selv om pyramidene er universelt beundret i dag, er det få som er klar over de enorme kostnadene ved disse monumentene.

Gjennom perioden i Det gamle rike trengte herskerne ikke bare å bygge sine egne store graver, men også opprettholde sine forgjengeres. Giza var den kongelige nekropolis for monarkene i det gamle riket, men det var også pyramidekomplekset i Saqqara, et annet i Abusir og andre i mellom. Alle disse måtte bemannes av prester som utførte ritualene for å hedre de døde kongene og hjelpe dem på deres reise i etterlivet.

Elsker historien?

Registrer deg for vårt gratis ukentlige nyhetsbrev!

Prestene fikk gaver av kongen til å resitere magi og utføre ritualene, men ble dessuten fritatt for å betale skatt. Ettersom prestene eide mye land, var dette et betydelig inntektstap for kongen. Under 5. dynasti desentraliserte kongen Djedkare Isesi (2414-2375 fvt) regjeringen og ga mer makt til de regionale guvernørene (nomarker), som nå var i stand til å berike seg på statens regning. Disse faktorene bidro til sammenbruddet av Det gamle rike mot slutten av sjette dynasti og startet den første mellomperioden.

Kisttekstene ble utviklet for å dekke behovet for en ny forståelse av etterlivet og vanlige folks plass i det.

I løpet av denne epoken ble det gamle paradigmet til en sterk konge som ledet en stabil sentral regjering erstattet av individ nomarker hersker over sine separate provinser. Kongen ble fremdeles respektert og skatter sendt til hovedstaden i Memphis, men det var større autonomi for nomarker, og menneskene generelt, enn før. Denne endringen i regjeringsmodellen åpnet for mer ytringsfrihet innen kunst, arkitektur og håndverk fordi det ikke lenger var et statsmandatideal om hvordan gudene eller kongene eller dyrene skulle representeres; hver region sto fritt til å lage noen form for kunst de ønsket.

Endringen resulterte også i en demokratisering av varer og tjenester. Mens før bare kongen hadde råd til viss luksus, var den nå tilgjengelig for mindre adel, hoffbetjenter, byråkrater og vanlige mennesker. Masseproduksjon av varer som statuer og keramikk begynte, og de som ikke kunne ha hatt luksusen av en fin grav med inskripsjoner under Det gamle riket, fant nå ut at de kunne. Akkurat som kongen en gang hadde graven sin prydet med Pyramidtekster, nå kan hvem som helst ha det samme gjennom Kistekster.

Demokratisering av etterlivet

De Kistekster ble utviklet for å dekke behovet for en ny forståelse av etterlivet og vanlige folks plass i det. Egyptolog Helen Strudwick forklarer hensikten deres:

Tekstene, en samling av rituelle tekster, salmer, bønner og trylleformler, som var ment å hjelpe den avdøde på hans reise til livet etter døden, stammer fra Pyramidtekster, en sekvens av hovedsakelig uklare staver skåret på de indre veggene i pyramidene i Det gamle rike. De Pyramidtekster var utelukkende for kongen og hans familie, men Kistekster ble hovedsakelig brukt av adelen og høytstående embetsmenn, og av vanlige mennesker som hadde råd til å få dem kopiert. De Kistekster mente at hvem som helst, uansett rang og ved hjelp av ulike staver, nå kunne ha tilgang til etterlivet. (502)

Under det gamle riket var det bare kongen som var sikret fortsatt eksistens i den neste verden. Men fra den første mellomtiden ble vanlige individer nå ansett like verdige til evig liv som kongelige. Denne epoken har konsekvent blitt fremstilt feilaktig som en tid med kaos og strid, men faktisk var det en periode med enorm kulturell og kunstnerisk vekst. Forskere som hevder at det var en 'mørk alder' etter et monumentalt kollaps av regjeringen, nevner ofte mangelen på imponerende byggeprosjekter og den dårligere kvaliteten på kunst og håndverk som bevis.

Faktisk var det ingen store pyramider og templer som ble reist rett og slett fordi det ikke var penger til å bygge dem og ingen sterk sentral regjering til å bestille og organisere dem, og forskjellen i håndverkskvalitet skyldes praktisering av masseproduksjon av varer. Det er mange bevis i løpet av denne tiden om forseggjorte graver og vakre kunstverk som viser hvordan de som en gang ble antatt som 'vanlige mennesker' nå hadde råd til kongelig luksus og også kunne reise videre til paradiset akkurat som kongen var i stand til.

Osiris -myten

Demokratiseringen av etterlivet skyldtes i stor grad populariteten til myten om Osiris. Osiris var førstefødt av gudene etter skapelsen, og sammen med sin søster-kone Isis var han den første kongen i Egypt fram til sitt mord av sin sjalu bror Set. Isis var i stand til å vekke Osiris tilbake til livet, men han var ufullstendig og gikk så ned for å styre i underverdenen som Lord and Judge of the Dead.

Kulten av Osiris ble stadig mer populær i løpet av den første mellomtiden, da han ble sett på som 'den første av vestlendingene', den fremste blant de døde, som lovet evig liv til dem som trodde på ham. Da Isis brakte ham tilbake fra de døde, tok hun hjelp av søsteren, Nephthys, for å synge de magiske besvergelsene, og denne delen av myten ble gjenskapt under festivalene til Osiris (og også ved begravelser) gjennom Isis og Nephthys klagesang, en samtale-og-opptreden av to kvinner som spiller delene av gudene for å kalle Osiris til arrangementet. Festivalen var en rituell gjenopprettelse av oppstandelsen, og alle som deltok ville åndelig sett delta i denne gjenfødelsen.

Stavene

De Kiste tekst staver og besvergelser refererer til mange guder (særlig Amun-Ra, Shu, Tefnut og Thoth), men trekker på Osiris-myten konsekvent. Stave 74 (En stave for gjenopplivelsen av Osiris) gjenskaper den delen av historien der Isis og Nephthys bringer Osiris tilbake til livet:

Ah hjelpeløse!
Ah hjelpeløs en sovende!
Ah hjelpeløse en på dette stedet
som du ikke vet; men jeg vet det!
Se, jeg har funnet deg liggende på siden
den store Listless One.
'Ah, søster!' sier Isis til Nephthys,
'Dette er vår bror,
Kom, la oss løfte hodet hans,
Kom, la oss bli med på beinene hans igjen,
Kom, la oss sette sammen lemmene hans igjen,
Kom, la oss få slutt på alt hans ve,
at så langt vi kan hjelpe, sliter han ikke mer. (Lewis, 46)

Selv om ordene blir talt til Osiris, ble det nå antatt at de like mye gjaldt sjelen til den avdøde. På samme måte som Osiris kom tilbake til livet gjennom søstrenes besvergelser, så ville sjelen våkne etter døden og forhåpentligvis fortsette å bli berettiget og få adgang til paradiset.

De dødes sjel deltok i Osiris 'oppstandelse fordi Osiris hadde vært en del av sjelens reise på jorden, tilført sjelen liv og også var en del av bakken, avlingene, elven, hjemmet personen kjente i liv. Stave 330 sier,

Enten jeg lever eller dør, er jeg Osiris
Jeg går inn og dukker opp igjen gjennom deg
Jeg forfaller i deg
Jeg vokser i deg ... jeg dekker jorden ... jeg er ikke ødelagt "(Lewis, 47).

Sjelen ble bemyndiget av Osiris og kunne begynne sin reise gjennom etterlivet. Som på enhver tur til et land man aldri har besøkt, ble imidlertid et kart og veibeskrivelser ansett som nyttig. De Book of Two Ways (såkalt fordi det ga to ruter, til lands og vann, til etterlivet) viste kart, elver, kanaler og de beste måtene å ta for å unngå ildsjøen og andre fallgruver på reisen. Stien gjennom underverdenen var farlig, og det ville være vanskelig for en sjel, nyankomne, å gjenkjenne hvor hun skulle dra. De Kistekster forsikret sjelen om at den trygt kunne nå sin destinasjon. Strudwick skriver, "Kunnskap om magi og besittelse av kartet betydde at den avdøde, i likhet med faraoene i tidligere tider, kunne forhandle om farene ved underverdenen og oppnå evig liv" (504).

Det var forventet at sjelen skulle ha levd et liv som er verdig til å fortsette, uten synd, og bli rettferdiggjort av Osiris. Retninger i hele teksten antar at sjelen vil bli vurdert verdig og at den vil gjenkjenne venner så vel som trusler. Stave 404 lyder:

Han (sjelen) kommer til en annen døråpning. Han vil finne søsterkammeratene som står der, og de vil si til ham: "Kom, vi ønsker å kysse deg." Og de vil kutte av nesen og leppene til den som ikke kjenner navnene deres. (Lewis, 48)

Hvis sjelen ikke klarte å gjenkjenne Isis og Nephthys, hadde det tydeligvis ikke vært berettiget, og det ville derfor oppfylle en av en rekke mulige straffer. Stave 404 refererer til sjelen som kommer til en døråpning, og det vil være mange av disse langs ens vei, så vel som forskjellige guddommer man ønsker å unngå eller blidgjøre.

Skriving og erstatning

På samme måte som tekstene i seg selv representerer demokratiseringen av etterlivet, gjør også lerretene de ble malt på. De store sarkofagene i Det gamle riket ble generelt erstattet av enklere kister i løpet av den første mellomperioden. Disse ville være mer eller mindre utførlige avhengig av den avdødes formue og status. Egyptolog Rosalie David bemerker:

De tidligste kroppskistene var laget av kartong (en slags papier-mache laget av papyrus og tyggegummi) eller tre, men i Mellomriket ble trekister stadig mer vanlig. Senere ble noen kroppskister laget av stein eller keramikk og til og med (vanligvis for kongelige) av gull eller sølv. (151-152)

De skriftlærde ville forsiktig male disse kistene med teksten, inkludert illustrasjoner av personens liv på jorden. En av hovedfunksjonene til Pyramidtekster skulle minne kongen om hvem han hadde vært mens han levde og hva han hadde oppnådd. Når sjelen våknet i graven, ville han se disse bildene og den medfølgende teksten og kunne kjenne seg igjen; det samme paradigmet ble fulgt i Kistekster.

Hver ledig plass i kisten ble brukt til tekstene, men det som ble skrevet var forskjellig fra person til person. Det var vanligvis, men ikke alltid, illustrasjonene som skildrer ens liv, horisontale friser av forskjellige tilbud, vertikal tekst som beskriver gjenstandene som trengs i etterlivet, og instruksjonene om hvordan sjelen skal reise. Tekstene ble skrevet med svart blekk, men rødt ble brukt for å understreke eller beskrive demoniske og farlige krefter. Geraldine Pinch beskriver en del av denne reisen:

Den avdøde måtte passere gjennom den mystiske regionen Rosetau der liket av Osiris lå omgitt av flammevegger. Hvis den avdøde mannen eller kvinnen viste seg verdig, kan han eller hun få et nytt liv i paradis. (15)

I senere epoker ville dette nye livet bli gitt hvis man var rettferdiggjort i sannhetens hall, men når Kistekster ble skrevet, ser det ut til at en gikk gjennom en forløsende brann rundt Osiris 'kropp. Osiriskulten ble Isis -kult på tidspunktet for det nye kongeriket Egypt, og hennes rolle som makten bak hans oppstandelse ble understreket. Den egyptiske dødsbok deretter erstattet Kistekster som guide til etterlivet. Selv om graver og kister fremdeles var trykt med staver, Den egyptiske dødsbok ville tjene til å lede sjelen til paradis for resten av Egypts historie.


The Coffin Texts, Book of the two Ways

ny

Charlotte
Bosatt i Mt Olympus

Skrevet av Charlotte 11. juni 2015 10:41:05 GMT -5

". Kanskje opprinnelig komponert på Hermopolis, har fått så mye oppmerksomhet er at den for første gang beskriver kosmografi. Den ble kanskje opprinnelig kalt" Guide to the way of Rosetau "og de gamle egypterne trodde at komposisjonen ble oppdaget" under flankene til Thoth. Rosetau er et begrep som jevnlig oversettes av egyptologer som Underworld eller Neatherworld, noe som ville være misvisende i dette tilfellet. Her blir reisen gjennom himmelen. Den tar den avdøde med på en reise til kongeriket Osiris på en rute med solguden, først fra øst til vest langs en vannvei gjennom den indre himmelen, og deretter tilbake fra vest til øst med land gjennom den ytre himmelen (de to måtene ). Mellom de to måtene var en flammesjø, der den ambivalente ilden kunne fortære (den fordømte), men også tjene formålet med regenerering (for de velsignede tilhengere av solguden, Re. "

Etter min mening er Rosetau aldri Under- eller Neatherworld i henhold til egyptologien, den avdøde ikke en død person, ganske dårlig i ro på toveis reise til Osiris-kongeriket. Personen som aspirerer til kongeriket Osiris, møter en "Flammesjø" hvor brannen kan fortære det uoppriktig eller tjene formålet med regenerering. Synes for meg at teksten beskriver reisen som er farlig for hvert enkelt individ og kollektiv Menneskeheten reiser for å regenerere, ikke bare det, men "regenerering av hele universet, den edleste årsak til alle", sa Hall. Brannen kalles ambivalent, kanskje tvilsomt av oversetteren, og minner meg om tunnelen som fører under Tempelhøyden som fører til et rituelt bad med ild og bad, en renselse eller presten som forbrukes av hellig ild når jeg fant inngangen til tunnelen, knyttet til paktens ark.

Denne reisen ville føre fra øst til vest, selv om "lynet kommer fra øst til vest", slik solguden, og deretter tilbake fra vest til øst, begynnelsen hvis regenerering oppnås. De to måtene beskrevet som den indre himmelen og landet som den ytre himmelen er forvirrende, for meg betyr det ganske enkelt at vi kan velge venstre eller høyrehendt vei, beskrevet i det følgende avsnittet.

Fred L.
Fullt medlem

Innlegg av Fred L 11. juni 2015 18:20:15 GMT -5

Charlotte
Bosatt i Mt Olympus

Skrevet av Charlotte 12. juni 2015 10:21:53 GMT -5

Spennende idé dette øst-vest, vest-øst symboliserte i luftakslene til fastlegen, faktisk den første jeg leste som tankene mine ikke skjønte umiddelbart. Et nytt vista åpnes. Takk skal du ha. Sagt er at reisen først var fra øst til vest "langs en vannvei", som kan være Melkeveien, men det står også "vannvei gjennom den indre himmelen", og siden mennesket er mikrokosmos, kan det påføres det indre reisen vi opplever. Reisen vestover til øst er "til lands gjennom den ytre himmelen", eller målet med de to måtene. Gjenfødelse skjer i "Flamesjøen", så er vi tilbake på jorden igjen, for å si det sånn. Som Don pleide å si: "Strålende, de gamle egypterne. Konvensjonell informasjon, som også med arken," historiene "og" legendene "om flammer, branner, begravelsespyrer, ildfugler, blir kort nevnt i forbifarten. En kommentator av Hamlets dyp passasje, "hva et stykke arbeid er mennesket", forklarer at når "en hauk filler fjærene, var den ubrukelig og kunne ikke flys". Det er tørt.

"Selv om det ikke er så omfattende som senere rike bøker av neatherworld, det var meningen å avgi (gi?) til den avdøde den nødvendige kunnskapen som trengs for å navigere seg fram til etterlivet, samtidig som de unngår de mange farene ved reisen. Selv om denne guiden ikke var like systematisk som for eksempel den senere Book of Gates, den ga likevel advarsler og en skjematisk plan som gjorde den til den første virkelige guiden til etterlivet. "

Her, etter å ha sett etterlivet som å være "født for andre gang", er det ingen systematisk guide, en passer alle retninger hjem - som en rullende stein.

Det følgende, hvis den avdøde blir akseptert som en person som håper på "regionen kjent som Rosetau - ved himmelens grense", beskriver prøvelsen, men vurderer tolkning.

"I motsetning til de senere begravelsesbøkene begynner boken om to måter ikke med solnedgangen, men heller med soloppgangen på den østlige himmelen. Derfor foregår reisen på himmelen i stedet for i underverdenen. Den avdøde står overfor mange hindringer, slik som de truende foresatte ved selve portene til det etterfølgende som må håndteres før innreisen. Andre farer inkluderer "den brennende banen", som er ildkretsen rundt solen. Andre ganger, totalt mørke fulgt av vegger av flamme ser ut til å kontinuerlig blokkere den avdøde veien. Faktisk, midt i denne sammensetningen finner vi en region kjent som Rosetau, som er "ved himmelens grense". Ifølge stave 1 080 er det her cor [ se av Osiris bor i regionen låst i fullstendig mørke, vel omgitt av ild. Hvis avdøde kan nå denne regionen og se på Osiris, kan han ikke dø. Konsekvent er det regioner som den avdøde ønsker å nå, men må overvinne farene for gjør det. Anothe r av disse er offergruppen (fred eller Hetep), et paradis for overflod, men igjen er stien full av hindringer, mange fører ingen steder.

"Et viktig konsept som finnes i Book of Two Ways (staver 1.100 til 1.110) er syv porter, hver med tre verger. Selv om det er primitivt, er dette åpenbart en tidlig tekst som senere skulle utvikle seg til New Kingdom Books of the Neatherworld slik som Amduat. På disse grensene må den avdøde vise sin kunnskap til foresatte for å fastslå legitimiteten til å fortsette i etterlivet.

"I midten av den siste delen av denne teksten finner vi tre båter, som alle kan være ment som solbarke, hvorfra slangen Apophis må frastøtes. "

Min forståelse er slik: Apophis er kaos, leser jeg, og de tre båtene er vår tredobbelte natur. Glad for at det er syv porter som jeg opplevde en gang at alle ting kommer i syv, og i hans homily noterte far Ceko tallet 7 og deretter 49. Den primitive teksten som utviklet seg til New Kingdom Books er fordi "Tilsynsmennene" ledet planen, og kunnskap om alle ting er nødvendig for at Pearly Gates skal åpne. Her er igjen "den brennende banen", ildkretsen om "indre sol", og trygt å si at alle støter på enorme hindringer på veien. "Flammemurer" som blokkerer vår vei, mange ganger befinner vi oss i totalt mørke, men "det er ikke noe mørke, men uvitenhet", avsluttet Shakespeare.

Fred L.
Fullt medlem


Kisttekstene - Historie

De tidligste begravelsestekstene som er skrevet på en faraos pyramide, er funnet på Saqqara. Disse hellige tekstene, kjent som pyramidetekstene, ble skrevet på de indre passasjene og veggene i gravkammeret. De var ment å hjelpe faraoene med å reise gjennom etterverdenen, for å sikre kongens gjenfødelse og evige liv. Pyramidtekstene regnes som den eldste delen av religiøse skrifter i verden.

Mot slutten av det tredje årtusen f.Kr. dukket det opp nye begravelsestekster, med større vekt på etterlivet og hjalp den avdøde med å finne veien i etterverdenen. Kjent som kisttekstene fordi de var innskrevet inne i kistene til høgstjenestemenn i Midtriket, og består av over 1000 trylleformularer (bønner om beskyttelse og myndiggjøring) som fremhever livet under jorden i kongeriket Osiris, der den avdøde jobbet i feltene av tilbud og rush. En ny funksjon inkluderer dommen over de døde som en måte å oppnå nytt liv på. De avdøde ble tatt før Osiris og deres hjerter ble veid på en skala, mot en fjær som representerte Maat, gudinnen for sannhet og rettferdighet. De som var gode gikk videre til det nye livet som omformede ånder. De som ble dømt som onde, ble kastet til gudinnen Amemet, "svelgeren", som ble fremstilt som å ha baksiden av en flodhest, foran en løve og hodet til en krokodille.

Under det nye riket ble hele korpuset med begravelsestekster kjent som "trylleformen som kommer frem om dagen" (kjent i dag som Book of the Dead). Den inneholder omtrent 190 kapitler med magiske og rituelle staver, illustrert med tegninger for å hjelpe de avdøde på deres reise til evigheten. Tekster ble skrevet på papyrus og plassert nær de døde. En stave ble skrevet på en hjerteskarab, en amulett som ble plassert over hjertet, enten i mumiens bandasjer eller inne i kroppen. I slutten av perioden ble de skrevet på strimler av lin som var viklet rundt mumier.

H er er et eksempel på en stave fra Book of the Dead. Stave 50 er en bønn om ikke å gå til grunne og om å være i live i de dødes rike.

"Å dere unge menn i Shu om morgenen, som har makt over dem som blinker blant solfolket, hvis armer beveger seg og som hodene svinger frem og tilbake, kan jeg bevege meg hver dag."


Mystiske gamle egyptiske kisttekster

Kisttekster er skrevet med staver malt eller gravert på sarkofagen og kistene i det gamle Egypt.
De er delvis avledet fra de tidligere pyramidetekstene, forbeholdt kun kongelig bruk, men inneholder betydelig nytt materiale relatert til hverdagslige ønsker, noe som indikerer en ny målgruppe for vanlige mennesker. Vanlige egyptere som hadde råd til en kiste hadde tilgang til disse begravelsesformene, og faraoen hadde ikke lenger enerett til et liv etter døden.

Ovenstående er en Shabti-eske av damen Mutemmertes som står overfor sin egen shabti, bærende hakker og en kurv.
Shabti -stave er skrevet mellom.
Trekisten er 34,5 cm høy, 56 cm lang, 32 cm bred.

De er utviklet i løpet av Midt-riket, da det antas at adelen fikk rett til å bruke de magisk-religiøse tekstene, som tidligere bare var forbeholdt faraoer.
Dens opprinnelse kommer delvis fra Pyramid Texts (ca.
Folket kunne bare få tilgang til hellige formler fra Det nye rike (ca. 1500 f.Kr.), og dette resulterte i tekster kalt Book of the Dead.

Ett gammelt lærmanuskript har ritualer og fargerike skildringer av guddommelige og overnaturlige vesener, tidligere enn de man finner i De dødes bok.
Denne skinnrullen er rundt 2,5 meter lang, med tekst og tegninger på begge sider. Det er både det lengste overlevende gamle egyptiske manuskriptet i skinn og det eldste.

Et bestemt hellig sted som er beskyttet av flere porter og deres mektige verger. Disse sistnevnte er karakterisert som overnaturlige vesener med enorme magiske krefter.
Tekstene i bokrullen inneholder denne spesifikke og magiske kunnskapen som kreves for å komme trygt forbi disse farlige vesener og få tilgang til det guddommelige begrensede området bak portene.

Kisttekst 1130 er en tale av solguden Re, som sier:

Hilsen i fred! Jeg gjentar for deg de gode gjerningene som mitt eget hjerte gjorde for meg innenfra slangespolen, for å dempe strid …
Jeg lagde de fire vindene, slik at hver mann kunne puste i sin tid …
Jeg gjorde den store oversvømmelsen, for at de ydmyke kunne tjene på det som den store …
Jeg gjorde hver mann som sin kar, og jeg befalte ikke at de skulle gjøre feil. Det er deres hjerter som ikke adlyder det jeg har sagt
Jeg har skapt gudene av svetten min, og menneskene fra tårene i øyet.

Kisttekst 1031 snakkes av avdøde, som sier:

Jeg skal seile rett i barken, jeg er evighetens herre i himmelens kryss.
Jeg er ikke redd i lemmene, for Hu og Hike styrter for meg det onde vesenet.
Jeg skal se lys-land, jeg skal bo i det …

Gjør plass for meg, så jeg kan se Nun og Amun! For jeg er den Akh som går forbi vaktene og#8230

Jeg er utstyrt og effektiv til å åpne portalen hans!
Som for enhver person som kjenner denne trylleformelen, vil han være som Re på den østlige himmelen, som Osiris i underverdenen. Han vil gå ned til ildkretsen, uten at flammen noen gang rører ham!


4000 år gammelt sjelkart

En IFL Science-artikkel om oppdagelsen av teksten sier at vi bør unngå å gjøre kulturelle antagelser om en gammel idé med vårt "21. århundre-tankesett", og bare fordi det ligner litt på et moderne veikart, betyr ikke dette det gamle Egypterne brukte det nødvendigvis som et kart. På tidspunktet for opprettelsen, for omtrent 4000 år siden, hadde ingen ennå forsøkt å kartlegge underverdenen og forskere opprettholder at de senere tekstene alle deler etterlivet i timer eller grotter og inkluderer landemerker og hendelser, mens 'Book of Two Ways' er et psykologisk veikart for sjelen.

Under den avdødes reise må de navigere gjennom to regioner atskilt med en mur av mørke, og den første har fire porter mens den andre har tre, og hver port har sin egen verge. Artikkelen i Ancient Egypt Online beskriver noen av disse foresatte, og kanskje de to mest interessante er knyttet til den tredje porten til den første delen, som beskrives som "Han som spiser avføringen av hindringene", og den midterste porten til den andre delen seksjon er beskyttet av "Han som bor på mugg".

Monstre fra begravelseskontekster i Midt -Riket: (a) Tryllestavar (etter Petrie 1927, plate XXXVI), (b) detaljer om kistgulvet til Sepi, som viser skapninger fra Book of Two Ways. ( etter de Buck, Plan 1 )


Guder, gudinner og skapelsesmyter: en tematisk kildebok om religioners historie

Australske overnaturlige vesener-Nzambi, Bakongos høye gud-Isokos øverste vesen (Sør-Nigeria)-Ngai, høyguden til Kikuyu-Leza, høyguden til Ba-ila i Nord-Rhodesia - Hereroens øverste vesen - Raluvhimba, Vendas høye gud - Wakan Tanka, Dakotas øverste guddom - Lenapeens "store ånd" - Tirawa, Vendas øverste gud - - Maori øverste vesen (Polynesia) - Den universelle moren og den øverste guddom (Kagaba -folket, Colombia) - En søramerikansk åpenbaring av solguden (Apinayie -stammen, Brasil) - Mesteren i Caribou (Naskapi indianere, Labrador Peninsula) - Hainuwele og det "kreative mordet" (Ceram, New Guinea)

Enki, en sumerisk høygud - Den egyptiske høyguden i tidsalderen for kisttekstene, (kistekster, 714) - Atum, en biseksuell høygud (kisttekster, I, 161, ff.) - Debatt mellom Osiris og den høye guden (De dødes bok, kapittel 175)-Amenhotep IV og salmen til Aten-Varuna, den allvitende guden (Rig Veda, I, 25, 1-3, 7-14)-" Kong Varuna er der. "(Atharva Veda, IV, 16, 1-6)-Varuna og Indra (Rig Vda, IV, 42, 1-7, 10)-" Hvilken gud skal vi be med vår offergave? " (Rig Veda, X, 121,1-10)-"Indra: som så snart som født overgikk gudene ved makten" (Rig Veda, II, 12,1-5, 13)

En vedisk salme til gudinnen jorden (Atharva Veda, XII, 1, utvalg)-Vishnu, den kosmiske guden (Vishnu Puriana, 3,17,14-34)-Krishnas epiphany (Bhagavad Giitia, XI, utvalg)- For hver generasjon kunngjør Tathiagata navnet sitt og erklærer at han har kommet inn i Nirviana (Saddharmapundarika, XV, 268-72)-Bodhisattvas uendelige medfølelse (Shikshiasamuccaya, 280-2, Vajradhvaha-siutra)-Solgudinnen Amaterasu og stormen Gud (Susa-no-o (Nihongi, I, 40-5)

Til Pythian Apollo (The Homeric Hymns, III, 179 ff.) - Jorden, alles mor (The Homeric Hymns, XXX) - Hercules: hans arbeid, hans død, hans apoteose (Apollodorus: The Library, II IV, 8-VII, 7)-Demeter og grunnleggelsen av Eleusian-mysteriene (The Homeric Hymns: to Demeter, II, 185-299)-Zalmoxis, guden til Getae (Herodotus: History, IV, 93-6) - Zarathustra presenterer et "sammendrag av læren" (Giathia: Yasna 45)- Giathia av valget: Zarathustra avslører det eksemplariske valget som fant sted i begynnelsen av verden (Giathia: Yasna 30- The Second Giathia of the valg (Giathia: Yasna 31)

Fortsatt: Muhammed snakker om Allah: "det er ingen gud enn han .. (Koranen, II, 256-9 VI, 102-3)-Allah er allvitende, all mektig: skaperen! (Koranen, XXVII, 61 -5 XXX, 47-54 XXXv, 36-9)-Allah "er den første og den siste," skaperen, skaperen og formgiveren. Han har kunnskap om alt (Koranen, LVII, 1-5 LVIII, 7- 8 LIX, 23-5)-Allah er lys (Koranen, XXIV, 34-44)

Skapelse ved tanke (Winnebago indianere i Wisconsin) - Omaha -kosmogoni: i begynnelsen var verden i Guds sinn - Skapelse fra ren utseende (Uitoto fra Colombia, Sør -Amerika) - Io og maorikosmogonien - Polynesisk teogoni og kosmogoni (Society Islands)-En myte om skapelse av jorddykker (Maidu indianere i California)-Verdens begynnelse (Yauelmani Yokuts i California)-En afrikansk kosmogoni (Boshongo, en sentral Bantu-stamme i Lunda-klyngen)- Maya-Quichie-opphavet (Popol Vuh, kapittel 1)-Japansk kosmogoni (Nihongi og Ko-ji-ki)-Egyptisk kosmogoni og teogoni (The Book of störte Apophis)-Mesopotamisk kosmogoni (Enuma elish)-"Hvem kan si hvorfra det hele kom, og hvordan skapelsen skjedde? (Rig Veda, X, 129)-Indisk kosmogoni (The Laws of Manu, I, 5-16)-The Creation of the world according to Upanishads-Hesiod's throgony and cosmogony (Theogony, 116-210)-Zorastrisk dualistisk kosmogoni: Ohrmazd og Ahri-man (Greater Bundahishn, I, 18-26)

The Cast skin: a Melanasian myth-The Stone and the banana: an Indonesian myth-The Moon and the resurrection: an Australian muyth-The Cruel bird: an Australian myth-Maui and Hine-nui-te-po: a Polynesian myth -- The Flood narrative from the Gilgameshe Epic -- A Myth of the deluge from ancient India (Shatapatha-Briahmana, 1, 8, 1-6)

Access-restricted-item true Addeddate 2018-09-07 23:26:41 Associated-names Eliade, Mircea, 1907-1986. From primitives to Zen. Chap. 2, Myths of creation and of origin Bookplateleaf 0006 Boxid IA1293410 Camera Sony Alpha-A6300 (Control) Collection_set Super Scan Center 2 Pilot External-identifier urn:oclc:record:1149369838 Foldoutcount 0 Identifier godsgoddessesmyt0000elia Identifier-ark ark:/13960/t05x9hp45 Invoice 11 Isbn 0060621362
9780060621360 Lccn 73020949 Ocr ABBYY FineReader 11.0 (Extended OCR) Old_pallet ia14117 Openlibrary_edition OL21022040M Openlibrary_work OL748594W Pages 186 Ppi 300 Republisher_date 20180910135448 Republisher_operator [email protected] Republisher_time 209 Scandate 20180908012444 Scanner station1.sanfrancisco.archive.org Scanningcenter sanfrancisco Tts_version v1.61-initial-72-gddb07e8

Innhold

Tristram Coffin was born to Peter and Joanna (Kember) Coffin and baptized in the parish of Brixton near Plymouth, England, on 11 March 1609/10. [1] He belonged to the landed gentry. [5] He married Dionis Stevens in 1630 and they were to have nine children, the first five born in England. Coffin was a Brixton church warden from 1639 to 1640, and was a constable in 1641. [6]

Charles I inherited the throne of England in 1625 and initiated a long struggle with his parliament, which wanted to abolish bishops from the House of Lords and limit the king's powers. Things came to a head when Charles raised his royal standard at Nottingham in August 1642, and England soon descended into Civil War (1642–1651). [5] Tristram Coffin's brother John received a mortal wound at Plymouth fort, although it is not known exactly when or even which side he was fighting on. [7] Perhaps for reasons associated with these political upheavals, Tristram Coffin decided to leave his estates in England and emigrate to the new world. [8]

Tristram Coffin sailed to Boston in 1642 with his wife and children, his two sisters and his mother. For a short time he ran an inn in Salisbury, Massachusetts. [1] He then moved to the new settlement of Pentucket, now Haverhill, Massachusetts. His name appears on a deed dated 15 November 1642 recording the sale of the land for the settlement by the local American Indian people. He is said to have used a plow that he had made himself to cultivate the land. [9] It was here that his last four children were born. [6]

In 1648 he left the farm and moved to Newbury, Massachusetts. Here he operated a ferry across the Merrimack River and he and his wife ran a tavern. In 1653 his wife was "presented" for selling beer above the legal price of two pennies per quart. However, she was acquitted when it was found that her beer was much stronger than the ordinary. [10] Coffin sold the inn and ferry in 1654 or 1655 and moved to Salisbury, Massachusetts, where he signed himself "Tristram Coffyn, Commissioner of Salisbury". [11]

Tristram Coffin and other Salisbury investors bought Nantucket island from Thomas Mayhew on 2 July 1659. [12] The purchase price was 30 pounds plus two beaver hats made by his son, also called Tristram. Coffin was the prime mover of the enterprise and was given first choice of land. In 1659 he settled near the western end of the island near Capaum pond. [6] His sons Peter Coffin, Tristram Coffin Junior and James Coffin also received land on the island. [13] Soon after settling, Tristram Coffin purchased the thousand-acre Tuckernuck Island at the western end of Nantucket. On 10 May 1660 the sachems conveyed title to a large part of the island to Coffin and his associates for eighty pounds. [14] He built a corn mill in which he employed many of the local Native Americans, and he employed others on his farm. [15]

In 1671 Coffin and Thomas Macy were selected as spokesmen for the settlers, going to New York in 1671 to meet with Governor Francis Lovelace and secure their claim to Nantucket. [6] As the most wealthy and respected of the settlers, Coffin was appointed chief magistrate of Nantucket on 29 June 1671. [16] After a period where Macy served as Chief magistrate, in 1677 Coffin was again appointed chief magistrate for a term of four years. [17]

Tristram Coffin died on 2 October 1681 at the age of 76. [1] During the years before his death, he had bestowed much of his property on his children and grandchildren. [18] He was buried on his property on Nantucket Island. [6] At his death he left seven children, 60 grandchildren and several great-grandchildren. One of his grandchildren calculated that by the year 1728, the number of his descendants was 1582, of whom 1128 were still alive. [19]

Several of his descendants achieved prominence. His daughter Mary Coffin Starbuck became a leader in introducing Quaker practices into Nantucket. [20] A grandson, James Coffin, was the first of the Coffins to enter into the whaling business. [21] A poem by Thomas Worth written in 1763 says six Captains named Coffin were sailing out of Nantucket. [3] Sir Isaac Coffin (1759–1839) served during the American Revolutionary War and the Napoleonic Wars and became an admiral in the British Royal Navy. [22] He founded a school on the island in 1827 to educate descendants of Tristram Coffin – which included almost all the children on the island – with emphasis on nautical skills. [23] Lucretia Coffin Mott (1793–1880) was a Quaker born on Nantucket, who became a prominent abolitionist and women's rights activist. She helped write the Declaration of Sentiments during the Seneca Falls Convention in 1848, and will be included on the back of the U.S. $10 bill to be newly designed by 2020.

Some branches of the Coffin family were prominent in New England, grouped among the so-called Boston Brahmins. [24] For example, Elizabeth Coffin, daughter of a wealthy merchant from Nantucket, was mother of the prominent Massachusetts industrialists Henry Coffin Nevins and David Nevins Jr.. [25] Charles A. Coffin (1844–1926) born in Somerset, Massachusetts, became co-founder and first President of General Electric corporation. [26] Some retained the family links to Nantucket after the whaling industry had collapsed and many people had left the island. In the eighth generation, Elizabeth Coffin (1850–1930), an artist, educator and Quaker philanthropist, was known for her paintings of Nantucket and for helping revive Sir Isaac Coffin's school with a new emphasis on crafts. [27] Among the ninth generation, Robert P. T. Coffin (1892–1955) was an American poet who won the Pulitzer Prize in 1936 for his book of collected poems called Strange Holiness.


Osiris the God of Egyptian Resurrection

For the ancient Egyptians, the story of Osiris is one of tragedy and hope it is nothing less than the promise of everlasting life. Osiris, god of the dead, was also the “Triumphant” One and the “Lord of Eternity.” John Ray, a reader in Egyptology at the University of Cambridge, writes that Osiris was “Onnofri,” meaning “the perfect or complete being.” According to Plutarch, writing around AD 120, Osiris will eventually rise again to govern Egypt. The Osiris legend is perhaps the oldest resurrection story of the ancient world.

The Birth and Death of Osiris

According to scholars of Ancient Egyptian religion, Osiris might have been an early king of a small state on the Nile delta. He was credited with introducing early Egyptians to the cultivation of grain, wheat, and barley and ending the practice of cannibalism. Osiris was the law-giver and taught Egyptians how to worship the gods. He also introduced the growing of vines, resulting in wine production.

Within religious texts and myths about the ancient Egyptian gods, Osiris was the son of the god Geb and the goddess Nut, born with four other siblings: Horus, Set, Nephthys, and Isis, the latter becoming his wife. Osiris was hated by his brother Set who contrived to murder him upon his return to Egypt after teaching the Egyptians, Osiris traveled to western Asia, teaching other cultures.

Along with 72 other conspirators, Set invited Osiris to a party during which he tricked his brother into climbing into a specially made coffin. Once inside, the lid was flung over the coffin and it was sealed, suffocating Osiris. The coffin was then floated down the Nile.

Leaving her son, Horus the Younger, under the protection of the cobra goddess, Isis searched for her husband’s body, finding it in Byblos where the coffin had become part of an immense tree that had been cut down and used to build the palace of the king. Securing the coffin, Isis returned to Egypt.

The Resurrection of Osiris

While Isis retrieved her son, Set found the coffin and tore the body of Osiris to pieces. Some scholars suggest 14, other cite 16 pieces. Isis again traveled the land of Egypt, collecting the body parts yet burying copies of each part in different cities to confuse her enemies. Traditionally, however, the “tomb” of Osiris was considered to be at Abydos, the site of mass pilgrimages by Egyptians desiring to become Osiris in death.

Through her magical abilities and the help of Thoth, Isis revived Osiris but as king of the underworld where he ruled and judged the dead in the Hall of Two Truths. Although the story of Osiris may predate the Old Kingdom, John Ray states that the earliest fragmentary accounts come out of the fifth and sixth dynasties Pyramid Texts yet by the First Intermediate Period all Egyptians followed the funerary practices of the story to make them “Osiris,” identifying with the god.

According to social anthropologist Sir James Frazer, “In the resurrection of Osiris the Egyptians saw the pledge of a life everlasting for themselves beyond the grave.” (246) Osiris represented a positive afterlife concept that included fields of wheat so tall that they dwarfed Egyptians. In Egypt, sanctuaries containing his holy relics flourished. Both Memphis and Abydos claimed his head.

The story of Osiris is certainly far more complicated that this overview and readers are encouraged to consult the sources. This includes the lamentation of the god’s death by Isis as well as the yearly celebratory feast – all, in a sense, reenactments of his death and incarnation, often compared to similar rites associated with Dionysus.


2,400-Year-Old Coffin's 'Odd' Art Hints at Ancient Egypt's Brain Drain

TORONTO — An ancient Egyptian coffin with strange and amateurish decorations has been revealed, shedding light on a tumultuous period in Egyptian history when the Persian Empire was in control of the region.

In 525 B.C., Persian King Cambyses marched into Memphis, the Egyptian capital, inaugurating a period of Persian rule that would last for more than a century. The Persian Empire was a vast entity that stretched from modern-day Afghanistan to the west coast of Turkey. Ancient texts say that the Persian kings deported Egyptian artists and used them for building projects in Persia.

The coffin bears a series of unusual features that are likely related to the Persian Empire's deportation of artists. [See photos of the ancient Egyptian coffin]

"Many of the best artists in Egypt were taken by the Persians back to Persepolis and Susa as POWs and war booty — you can see their work in those places. There seems to have been a dearth of masters for some time, so that fewer and fewer artists got proper training," Gayle Gibson, an Egyptologist and educator at Toronto's Royal Ontario Museum, told Live Science in an email.

Gibson presented the coffin at the Society for the Study of Egyptian Antiquities Scholars' Colloquium, which was held Nov. 13 to 16 in Toronto.

Odd features

There are several odd features on the coffin that reflect the lack of knowledge the ancient artist had, Gibson said.

For instance, the deceased is depicted lying on a funerary bed, and the bed has a human-headed bird called a Ba. Flying over the deceased is a winged snake wearing a crown associated with the goddess Hathor. Below them are four jars bearing the heads of the four Sons of Horus, but the jars have a "goofy" appearance, Gibson said.

To an Egyptologist, this is a bizarre scene, Gibson said. "This is the only funerary bed I know of with a Ba's head," she told the Toronto audience, also noting that "we have a winged snake with Hathor's crown — very odd."

There are other oddities. The collar wrapped around the top of the coffin contains two creatures that look almost fishlike. The artist was likely trying to draw falcons, a symbol of the god Horus, but drew them very poorly, Gibson said.

A Mehen snake, a protective deity in Egypt, is also poorly drawn and actually stops at one point and starts in another, something strange for a protective deity. "The artist doesn't really understand the purpose of the Mehen snake," Gibson said. [Image Gallery: Egypt's Great Terrace of God]

Mike Sigler, a collector and Egyptian antiquities enthusiast who lives in Kentucky and now owns the coffin, sent a picture to Live Science showing that the ancient artist clumsily attempted to correct an error in an alternating pattern by scratching out an image of a scepter.

Ancient brain drain

Although there is no longer a mummy in the coffin, its inscriptions say that it belonged to someone named Denit-ast, or Dent-ast, likely a woman. Radiocarbon dating of her coffin indicates that she lived at a time when her country was under Persian control.

Ancient texts tell tales of the deportation of Egyptian artists to Persia during this time. Diodorus Siculus, who died around 30 B.C., said that Cambyses, the conqueror of Egypt, transferred both precious metals and artists from Egypt to Persia.

Additionally, Persian King Darius I bragged about the Egyptian artists he acquired in a text describing the construction of his palace at Susa. "The goldsmiths who wrought the gold, those were Mede and Egyptians. The men who wrought the wood, those were Sardians and Egyptians … the men who adorned the wall, those were Medes and Egyptians" Darius said (translation by Roland Kent).

Authentication

Gibson told the Toronto audience that when she first showed the coffin to other Egyptologists, some expressed skepticism and wondered if it was a fake created before Sigler owned it.

However, radiocarbon dating places the coffin in the Persian period and analysis of its wood indicates that it's sycamore, a wood that was commonly used in ancient Egypt. Additionally, an analysis of the coffin's blue pigments found that the pigment was Egyptian blue, which indicates that the coffin is authentic, Gibson said.

Sigler purchased the coffin in August 2013 from the Edgar L. Owen gallery, which sold it on behalf of a private collector. Paperwork that Sigler received indicates that the collector acquired it from the European art market in 1980. Its history before that is unknown.

Gibson is well-known for her Egyptological work. In the 1990s she helped identify a mummy in Niagara Falls, Canada, as likely being that of pharaoh Ramesses I. The mummy was later returned to Egypt with full military honors.

Given Gibson's reputation, Sigler sought her out and asked her for help in understanding the coffin's strange features.

Despite its odd features, Gibson believes the coffin is not a fake. "I think there is really no doubt that this one is genuine," she said.

Sigler told Live Science that he hopes to find other examples of the coffin's unusual imagery. He said that he is interested in donating the coffin to a museum in the future.

The pigment and wood analysis was carried out by Microscopist William Randle while radiocarbon dating was conducted at the University of Georgia&rsquos Center for Applied Isotope Studies.


More information

Reconstructed head of Asru

Reconstruction of Asru’s head and discussion of the pathology of her mummy.

Useful article on the examination of Asru’s mummy available on the Catalyst website.

Useful information from the blog of the curator of Egypt and the Sudan at Manchester Museum.

Manchester Museum catalogue entry for Asru with detailed reading list.

An overview of the historical period from which Asru’s mummy comes.

Hour-long TV documentary with a thorough exploration of the examination of Asru’s mummy containing reconstructions and much useful footage. Some parts of the video are not suitable for classroom use.

Source: Educational Broadcasting Corporation

The concept of the afterlife

Summary of Egyptian beliefs about the elements of a human being.

Detailed account of the virtual unwrapping of a mummy using CT scanning.

Ancient lives new discoveries

How the latest technology has been used to find out about the lives of eight ancient Egyptians from their mummies. Includes useful video clips.

Health hazards and cures in Ancient Egypt

Comprehensive information on ancient Egyptian medicine, with links to medical texts and other relevant sites.